I kveld ble jeg russisk.

Helt siden jeg kom til Moskva i august i fjor, føles det som om jeg har vært på søken etter å bli mer russisk. Det vil si – foruten alt arbeidet jeg har lagt ned i å bli bedre til å snakke russisk. Det har ikke alltid vært åpenbart – noen ganger har det vært så enkelt som å lære å sette pris på den til tider bisarre arkitekturen i Moskva hvor leilighetskomplekser fra sovjettiden kan være en del av konturene av byen sammen med skyskrapere fra totusen-tallet. Men i kveld var det åpenbart – veldig åpenbart.

Du forstår, det er et lite band jeg har lyttet til siden før jeg kunne snakke russisk.
Jeg sendte brev til en jente jeg fant på Interpals, og hun anbefalte dem til meg. De er bare kjent i Russland og noen tidligere sovjetiske repulikker som Latvia.

Alle tekstene deres er på russisk. De er kjent som Splean.

Jeg har hatt lyst til å gå på konsert med dem helt siden jeg begynte å studere russisk, og i kveld kunne jeg endelig gjøre det, inne i en fotballstadion i Moskva, med en russisk jente på skuldrene mine (teknisk sett fra Hviterussland, men hennes morsmål er russisk, så …) Jeg skrek ordene jeg kunne, og delte min kjærlighet til denne “lille gruppen” – som de liker å referere til seg selv – med tusenvis av russere og russiskspråklige mennesker. Og selv om jeg bokstavelig talt ikke kunne forstå noenting av noen av sangene, hadde vi alle en ting til felles: kultur.

Og jeg mener ikke bare “kultur” i ordets kunstneriske forstand: Jeg har innsett at i tillegg til muligheten til å kommunisere mer eller mindre flytende på samme språk, er den ene tingen som binder et folk sammen “kultur” i form av felles verdier, felles oppfatninger og ikke minst delte erfaringer og kulturelle preferanser.

Og i kveld fikk jeg bekreftet det: ved slutten av konserten brant lungene mine, ørene mine hamret, mine føtter, hender og nakken min verket, og jeg visste at jeg kunne gå i seng etter å ha gitt hundre prosent av min energi for å dele en opplevelse jeg bokstavelig talt måtte gjennomgå hundrevis av klasseroms-timer for å kunne ta del i.

Var det verdt det? Når du synger ord sammen med tusenvis av skrikende folk og vet at alle er der av samme grunn: Fy faen, ja, det var verdt det.

Ok, så jeg snakker ennå ikke flytende russisk – men i kveld ble jeg russisk. I det minste, kulturelt.