Category: Writing (page 1 of 3)

Posts about writing and/or selling books.

Utdrag fra min nye book: 2486

Du vet de dagene hvor du våkner opp og bare vil skyte deg selv fordi verden er et forferdelig sted og du bare vil at noen skal klemme deg og si “alt kommer til å gå bra”?

Jeg hadde en av de dagene i dag, men jeg hadde ingen til å klemme meg så jeg bare begynte å skrive, som ser ut til, i økende grad, å være måten jeg finner ut av verden på.

Under følger et utdrag fra det som vil bli min nye bok, med den foreløpige arbeidstittelen 2486. Håper du liker det!

Idet jeg hører meldingen en gang til – “jeg venter deg utenfor Delovoy Tsentr” og går av på metrostasjonen, med sine – BESKRIVELSE HER – innser jeg hvor hun må være.
Jeg går til rulletrappen og løper oppover, i en fart som gjør at jeg får mange blikk idet jeg passerer menneskene på høyre side av meg, mange av dem kledd i pels. “Han er bionisk,” tenker de nok.
Da jeg har forsert rulletrappen løper jeg ut av stasjonen og kikker opp på Føderasjonstårnet – tre hundre og seksti meter høyt. Hvordan hun har klart å finne ut av at jeg hater høyder forstår jeg ikke. Det er ikke akkurat noe jeg har gått rundt og proklamert. Men til tider virker det som om hun kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Der det står foran meg ser Føderasjonstårnet mest av alt ut som et gigantisk seil av glass, noe som kunne vært bygget i Dubai, men er helt malplassert i Moskva. Men på den annen side – hva er egentlig Moskva om ikke en salig blanding av arkitektur fra Sovjetunionen som alltid satte funksjon over form, moderne kolosser som krampaktig forsøker å late som om de befinner seg lengre vest i Europa enn de egentlig gjør, og ulike bygninger fra forskjellige tidsepoker som er blitt skjøvet inn her og der etter den til enhver tids rådende forgodtbefinnende.
Når jeg begynner å forsere gaten mot Føderasjonstårnet blir jeg møtt av en vegg av snø og vind, som kryper inn under hver pore i huden, får de kunstige lemmene mine til å knirke i sømmene og får meg til å angre på at jeg i det hele tatt befinner meg ute på gaten, utenfor sengen min, utenfor min egen forstand, jaktende på en gal seriemorder som av en eller annen grunn har bestemt seg for at i kveld, den kaldeste så langt i år, er et perfekt tidspunkt å lokke meg opp på taket av Moskvas høyeste bygning.
Jeg kommer inn i resepsjonen på Føderasjonsbygningen. [BESKRIVELSE] Jeg ser ut som et snømonster, dekket som jeg er fra topp til tå, og rister av meg snøen før jeg fortsetter til heisen som skal ta meg til øverste etasje.
Oppe i øverste etasje finner jeg en nødutgang og dytter opp døren. Ute på taket er det helt tomt. Jeg ser meg rundt. På den andre siden av taket står en stige festet til en vegg. Den ser vaklevoren ut, skjelvende i den sterke vinden.
Men hun må være der oppe, tenker jeg, så jeg går motvillig over taket, med snø og vind rett i ansiktet, og begynner å forsere stigen. Den knirker idet jeg sakte men sikkert beveger meg oppover. Idet jeg er omtrent halvveis dukker det opp to blå lys på toppen av stigen. De har samme størrelse og form som to øyne, men jeg klarer ikke å avgjøre om de ser på meg. De bare stirrer, som to blå hull som lyser opp det hjerteskjærende kalde mørket jeg forserer.
Like fort som de dukket opp forsvinner de igjen, og etterlater seg et stummende mørke. Da jeg til slutt kravler over toppen av stigen og løfter hodet får jeg øye på henne: to meter høy – minst – kledd i sort fra topp til tå, med en tilhørende kappe som blafrer i vinden. Ansiktet er metallisk, og bare små flekker av kunstig hud er igjen av det som vanligvis ville ha dekket det indre. Hun ville sett ut som hundre tusen rubler om ikke så mye av det indre hadde vært avdekket – hun har høye kinnben, en stor munn og et symmetrisk ansikt. Hun har en slags skjerm på hodet, og fra den skinner to blå lys. “Det må være en skjerm som hjelper henne å se ultrafiolett lys,” tenker jeg.

“Du fant meg,” utbryter hun. Stemmen er hul, raspende, nesten like metallisk som resten av ansiktet. “Hun må ha endret stemmen sin når hun spilte inn meldingene,“ tenker jeg.

“Hva vil du meg,” spør jeg. Hun legger hodet på skakke som om hun ikke helt forstår spørsmålet.

“Spørsmålet er vel snarere, hva vil du meg,” spør hun.

“Jeg vil arrestere deg,” svarer jeg tørt.

“Og så jeg som trodde du var kommet for å få svar,” sier hun.

“Svar,” spør jeg.

“Svar på hvorfor jeg drepte alle de menneskene – hvorfor de fortjente å dø.”

“Antagelig fordi du er ennå en av dem som tror de befinner seg over loven,” sier jeg, uten å høres særlig overbevisende ut.

“Kom igjen, du er smartere enn som så. Du vet at alle de jeg drepte var mennesker – ingen av dem var bioniske, og alle hadde uttalt seg negativt om bioniske livsformer. Alle sammen ønsket oss døde, og fortjente å dø. Om jeg ikke hadde tatt meg av dem, kunne de utryddet hele rasen vår, inkludert deg.”

Jeg stirrer på henne som om hun er gal.

“Ikke se på meg på den måten. Kanskje du tror du er bedre enn vanlige bioniske livsformer fordi du var menneske, og fortsatt har et biologisk hjerte. Jeg vet de fortalte deg at hjernen din er biologisk, men det var en løgn, Dimitrij. Hjernen din består for det meste av nedbrytbar plast, karbon og silikon. Alle minnene dine, alle du noengang kjente, hele livet ditt er lagret der. Men de kan når som helst logge seg inn og se det du ser, høre det du hører og føle det du føler. Du er en slave – deres slave, Dimitrij. Om du ikke lengre fortsetter å gjøre en god jobb – å være nyttig for dem – vil de slå deg av og kvitte seg med deg,” sier hun.

“Du lyver,” skriker jeg.
“Jeg var en av de første bioniske livsformene med hjernekraft på størrelse med et menneske. Mitt kallenavn var Blå. Du ser kanskje hvorfor.”
Hun blinker med de lysende øynene sine.
“Men da Vladimir, grunnleggeren av Lenin Industries, innså at jeg kunne tenke selv ble jeg farlig for ham, så han forsøkte å ødelegge meg. Men jeg klarte å unnslippe. Siden da har jeg bygget opp kreftene mine igjen, gradvis, sakte men sikkert, for å sørge for rettferdighet for bioniske livsformer. Nå må du ta et valg, Dimitrij,” sier hun.
Hun trekker frem noe som ligner på et metallrør med en knapp på toppen. Hun trykker ned knappen, og jeg hører lyden av en dempet eksplosjon i etasjen nedenunder. “Det må være en brannbombe,” tenker jeg.
“Natalia er i etasjen nedenunder. Du kan forsøke å arrestere meg, og unngå at jeg setter igang en kjedereaksjon av brannbomber i hele tårnet, eller forsøke å redde henne,” sier hun.

Natalia. På netthinnen min kan jeg se de vettskremte, blå øynene hennes idet hun innser at hun er i ferd med å bli spist opp av et flammehav som sprinkleranlegget kanskje eller kanskje ikke klarer å slukke.
Kanskje det er instinktivt, som en gammel kjøter som værer blod, men jeg løper fremover mot kvinneskikkelsen foran meg. Hun står helt stille og ser på meg med et hånende smil.

Da jeg er halvveis dukker lukten av Natalias hår opp for meg. Hun dufter av sjokolade og appelsin. Nesten umerkelig begynner jeg å løpe saktere.
Til slutt stopper jeg opp. Jeg står stille i noe som føles som en liten evighet. Deretter snur jeg meg og begynner å løpe, først sakte, deretter raskere og raskere, i motsatt retning. Bak meg kan jeg høre en kaklende, manisk latter som bisart nok virker å bli høyere jo lengre vekk jeg løper.

Finally, an editor!!

Endelig har jeg en redaktør!!

Hun heter Maxanne Dobson, og hun er innehaveren av The Polished Pen. Hun er litt dyr for en uavhengig forfatter som meg, men jeg har sett henne i aksjon, og hun har jobbet for en New York Times bestselgende forfatter.

Murder in Lima - Cover

Murder in Lima – Cover

 

Hun er med andre ord verdt hvert øre. Jeg kan ikke vente på å begynne å jobbe med henne – hun vil få de to årene jeg brukte på å skrive Mord i Lima til å kulminere i et mye bedre produkt.

Jeg vil la dere få vite nøyaktig når forhåndsbestilling er tilgjengelig!

Om det russiske studentlivet.

Da jeg kom til Moskva var jeg ikke helt sikker på hva jeg kunne forvente meg.

Jeg var nok dessverre ikke godt nok forberedt. Jeg visste at livet ville bli hardt, men jeg kunne nok ikke ha forutsett hvor hardt det ville bli. Det føles på mange måter som om jeg ikke har fritid lengre. Det er ikke helt sant – men tiden jeg kan bruke på aktiviteter som skriving er blitt dramatisk innskrenket.

Heldigvis har jeg litt tid innimellom slagene. I går var jeg på markedet Danilovskij en italiensk venninne. Det var en veldig interessant opplevelse. Dessverre hadde jeg ikke råd til å kjøpe så mye, men jeg kjøpte mandariner og jordbær.

The Danilovsky market in Moscow.

The Danilovsky market in Moscow.

De siste par ukene har jeg slitt med søvnproblemer, noe jeg heldigvis har klart å finne en mer eller mindre permanent løsning på.

Jeg skal nok klare å komme meg gjennom det, og på mange måter føles det ut som om tilværelsen som russisk student gir disiplin. Samtidig vet jeg ikke hvor sunt det er å ha veldig lite fritid. Jeg misunner ikke russerne studenttilværelsen sin over tid. Spesielt med tanke på at mange studenter jobber i tillegg, noe de er nødt til for å få økonomien til å gå rundt.

The Danilovsky market in Moscow

The Danilovsky market in Moscow

Det siste er dessverre blitt mer og mer vanlig i Norge også, og jeg håper inderlig at staten etterhvert kan gi studentene sårt tiltrengte midler slik at de kan fokusere på å studere fremfor å jobbe. Hva er vitsen med å ha råd til å bo dersom man ikke har tid eller krefter til å få gode karakterer?

Om russisk alkoholforbruk

Det er ikke til å stikke under en stol at russere har et rykte  på seg for å være… tørste. Selvfølgelig finnes det her, som i andre land, mennesker som ikke drikker eller drikker veldig lite.
Men da jeg besøkte Russland for første gang i 2014 hadde Vladimir Putin endret hvor lenge butikker kunne selge alkohol. Fra å kunne selge tjuefire timer i døgnet kunne de nå bare selge frem til klokken elleve om kvelden. En ganske hard innstramming, men sett med øynene til en nordmann er det fortsatt ganske drøyt å kunne kjøpe alkohol frem til leggetid for de fleste som skal på jobb, skole eller universitet dagen etter.

Som om ikke dette var nok: etter å ha vært i Moskva i snart en måned har jeg lagt merke til at de selger øl omtrent overalt. Ikke sprit, men øl. Øl selges på Burger King, på Subway, og, sammen med kvass, på en god del kaffebrennerier og konditorier. Øl selges på kino, og enhver restaurant med respekt for seg selv har i alle fall et utvalg på fem til ti sorter, ikke inkludert sprit og drinker.

De fleste som kjenner meg vet at jeg har et liberalt forhold til alkohol, og er veldig glad i øl. Derfor er det egentlig absurd at jeg sitter her og beklager meg over for mye og for lett tilgang på øl. Likevel klarer jeg ikke å forstå den russiske alkoholkulturen.

Paulaner

Paulaner

Som nordmann er det mildt sagt vanskelig for meg å se behovet for å bestille øl sammen med kaffe om morgenen på vei til jobb, eller med eller uten familie på Burgerking (hvis du vil spise og drikke alene, kan du ikke bestille maten din på Burgerking og ta med deg ølen fra supermarkedet over gaten ut i parken?)

Og hva er vitsen med å gå på kino hvis du likevel skal drikke og ikke få med deg noen ting? Tro meg – øl og kino hører ikke sammen. En god venn av meg skulle engang anmelde en film rett etter å ha drukket ørten pils ute på byen – det gikk bare sånn halvveis.

Det kan umulig være tilbudet det er noe i veien med – det finnes ikke et supermarked i Moskva uten et rikholdig tilbud av alkoholholdige produkter – så det er nærliggende å tro at det er kulturen.

Ja, og nevnte jeg at man kan få øl i kantinen på MGIMO også? Jeg kommer til å høres ut som en reaksjonær, kristenkonservativ amerikaner nå, jeg vet det, men: hva i alle dager er det som får russerne til å tro at alkohol er en smart idé å servere til øl-tørste studenter midt i en travel studiehverdag?

Ligger det en eller annen slags omvendt, pervers logikk bak, eller er det en inneforstått sosial kodeks at hvis man bestiller øl i kantinen utenom spesielle anledninger vil alle stirre rart på en?

Kjære russere: jeg forstår det bare ikke!

Paradokset Lenin

Lenin's Mausoleum Photo: Larry Koester

Lenin’s Mausoleum
Photo: Larry Koester

For noen dager siden var jeg på Lenins Mausolum på den Røde Plass.

Å være så nær kroppen til en mann som er så omspunnet av myte og historie, som fortsatt blir forherliget i dag av så mange mennesker, var en veldig interessant opplevelse. Det fikk meg til å tenke på det faktum at jeg pleide å forherlige Lenin. Til en viss grad gjør jeg det fortsatt. Men etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg innsett at mannen var mer av et paradoks enn en helt.

Han var frelser for millioner av fattige russere, og for det vil han alltid være en helt i mine øyne. Men han gav også ordren om å drepe deres undertrykker, tsar Nikolas II. Undertrykkeren kan ha vært mer eller mindre inkompetent som en allmektig hersker, og dermed mer indirekte enn direkte ansvarlig for å undertrykke sitt eget folk. Faktum er imidlertid at han var en undertrykker.

Men fortjente han å dø?

Dette spørsmålet bør stå i førersetet når vi ser på Lenins liv og politiske arbeid. Som tsaren var Lenin også mer eller mindre indirekte ansvarlig for sine handlinger. Nikolas pappa hadde gitt ordren til å drepe Lenins bror, og Lenin hadde startet en revolusjon som kunne ha vært veldig vanskelig å se gjennom til slutten hadde tsaren fortsatt levd.

Men fratok det ham ansvaret for å gi en ordre til å drepe en ubevæpnet mann og hans familie?

Dette er Lenins paradoks. Etter å ha vært i hans mausoleum, besøkte jeg Russlands statlige historiske museum. I anledning jubileet for mordet på Nikolas II, inneholder den en utstilling til minne om ham. Jeg er ikke den eneste som har måttet streve med Lenins paradoks. Vladimir Putin er også nødt til å navigere mellom å sterkt fordømme mordet og samtidig ikke fordømme Lenins sovjetiske regime.

For noen mennesker er mord en linje som ikke kan krysses. Når du har myrdet noen, er du og vil for alltid være en tyrann, et dyr, et semi-menneske. Jeg vil påstå at Lenin, som resten av oss, var et menneske med menneskelige feil. Men i motsetning til resten av oss oppnådde han store, gode ting. Og her, kanskje mer enn noe annet sted, finner man det viktigste spørsmålet om Lenin:

Kan store handlinger av heltemot unnskylde tragiske voldshandlinger?

Avhengig av hva svaret ditt er, er han sannsynligvis en helt eller et dyr. For meg vil han alltid forbli et paradoks.

Mitt år i Russland: de første dagene

Russlands president Vladimir Putin har en vits han er glad i å fortelle;

En mann ankommer Lubyanka (KGBs hovedkvarter) og sier:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg.

Han blir spurt:
– Hvem sin spion er du?

Han svarer:
– Jeg er en amerikansk spion.
– Vel, da må du gå til rom nummer 5.

Han går til rom nummer 5:
– Jeg er en Amerikansk spion, jeg vil overgi meg..
– Har du våpen?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom nummer 7.

Han går til rom nummer 7:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg og har våpen.
– Vennligst gå til rom nummer 10.

Han går til rom nummer 10:
– Jeg er en spion, jeg har våpen, jeg vil overgi meg.
– Har du kommunikasjonsutstyr?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom 20.

Han går til rom 20:
– Jeg er en spion, jeg har våpen og kommunikasjonsutstyr, og vil overgi meg.

He is asked:
– Har du et oppdrag?
– Ja, det har jeg.
– Vel, så gå og utfør det. Slutt å forstyrre folk når de forsøker å jobbe!

Dette er åpenbart en gammel vits fra sovjettiden, men den tar russlands byråkrati på kornet. Et byråkrati som fortsatt lever i beste velgående.

Da jeg delte denne vitsen med utvekslingsstudentene som er her sammen med meg ved MGIMO, var det mange som reagerte instinktivt: «Dette er jo MGIMOs internasjonale kontor,» sa de.

Det er nemlig ikke bare-bare å være utvekslingsstudent – eller «internasjonal student», som det heter her – ved MGIMO. Det første man må gjøre er å levere passet sitt til et kontor for at de kan kopiere det og visaet. Deretter må man ta med pass og helseforsikring, negativ HIV-test samt vaksinasjonskort til MGIMOs internasjonale kontor, hvor samtlige dokumenter blir kopiert.

Moscow by night

Moscow by night

Når dette er gjort får man utlevert en kontrakt på omtrent ti sider som man må underskrive, underskrive igjen og underskrive en gang til. Alt dette tar omtrent tjue minutter. Når man så kommer tilbake etter et døgn får man utlevert en regning som man må ta med til et annet kontor for å betale.  Man må heller ikke glemme å gå innom et fjerde kontor for å ta et bilde. Bilder må man ha med til det internasjonale kontoret uansett, men bildet som skal brukes på MGIMOs adgangskort må selvfølgelig være tatt ved MGIMO!

Apropos adgangskort: Herrejemini, så deilig det skal bli med adgangskort! Både sovesalene og universitetet har egne sikkerhetsvakter som ikke har noe annet å gjøre enn å sjekke identiteten til dem som går inn og ut gjennom bommen ved inngangen. Ved inngangen til sovesalen holder det å vise et adgangskort man får utstedt ved ankomst. Ved universitetet, derimot, må man vise passet sitt. Og det må sjekkes – manuelt – mot en liste. Hvis flere enn tre studenter skal gjennom på samme tid -vel, du kan tenke deg selv.

Tilbake til sovesalene: de er så som så. Rommene befinner seg i en bygning som åpenbart er en overlevning fra sovjettiden. Men den er blitt pusset opp innvendig. Det går rykter på campus om at disse sovesalene er de beste i hele Russland. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det – de er i alle fall minimalistiske. Hvert rom er på ca. 15 kvadratmeter, inkludert bad. Det inneholder to senger – heldigvis bor jeg fortsatt alene – skap, og hyller. Bortsett Badet har et toalett og et badebasseng, og det er det hele. Wifi er ikke tilgjenglig, men heldigvis har jeg tilgang til Moskvas offentlige internett fra rommet mitt.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Sovesalene er fem minutters gange fra MGIMO. Det hadde forsåvidt vært fint, men MGIMO er ikke akkurat sentralt plassert. Det tar fem minutter med buss og tjue minutter med metro inn til sentrum. Heldigvis har det sprunget opp flere kjøpesenter rundt den lokale metrostasjonen, Юго-Западная (bokstavelig: Sørvest), slik at man kan få det meste man trenger uten å måtte dra helt inn til sentrum.

Likevel: avstanden til sentrum gjør at man på en eller annen måte alltid er nødt til å bruke russisk et eller annet sted på frem eller tilbake dit. Og for en som elsker dette vanskelige, rare, men nydelige språket, språket til Pusjkin og Tolstoj, som av mange engelsktalende blir oppfattet som «butch,» maskulint, og som russerne selv bare referer til som «очень сложный,» veldig komplisert, er ikke akkurat det en ulempe.

Sees neste gang!

Betalte anmeldelser: tirade

For noen dager siden fikk jeg en epost fra innehaveren av denne bloggen. Samtalen som fulgte foregikk omtrent sånn her:

Innehaver:  Hei! Jeg har lyst til å anmelde boken din på bloggen min. Har du lyst til å betale meg 75$ for mine tjenester?

Meg: Eh, helst ikke. Jeg kan betalte deg 10$ nå, og 65$ senere. Det burde ikke være noe problem for deg hvis du tror på ditt eget produkt.

Innehaver: Jeg har gjort dette med forfattere før, og ikke én av dem holdt sin del av avtalen.  De fikk pengene sine tilbake og mer til, og likevel betalte de meg ikke.

På dette tidspunktet blir jeg skeptisk. Hvordan visste hun at forfattere “fikk pengene tilbake og mer til”? Klikk tilsvarer ikke salg. Samtalen fortsatte:

Meg: Greit, jeg antar det er greit at vi deler på risikoen. Jeg betaler deg 35$ nå og 35$ senere..

Innehaver: Det høres ut som en plan. Du betaler meg 35$ nå, og 35$ når jeg beviser at jeg har skrevet en anmeldelse, før jeg publiserer den.

Meg: Jeg tror ikke du forstår meg. Min risiko er at jeg ikke vil tjene inn igjen pengene på salg. Jeg tviler ikke på at du kommer til å skrive anmeldelsen. Jeg betaler deg 35$ når jeg har tjent 75$ på salg av bøker.

Jeg har ikke hørt fra henne siden. Poenget er – og jeg kan ikke tro at jeg må skrive dette på nytt:

Klikk og/eller sidevisninger tilsvarer ikke salg!

Jeg har ingen problemer med å betale 10$ eller rundt der for en anmeldelse nå og da, selv om de nesten aldri bringer noen fortjeneste (kanskje ett eller to salg). For det meste bygger de egoet mitt, selv om jeg foretrekker anmeldelser jeg ikke har betalt for (jeg har noen av dem også). Jeg er en forfatter, min jobb er ikke å være en finansiell rådgiver for meg selv.

Men, jeg er heller ikke dum. Hvis jeg skulle betalt 75$ for hver anmeldelse uten å forvente en avkastning på min investering ville jeg blitt ruinert.

Hvis du leser dette, og du er en bokblogger, trenger du å forstå at fra et økonomisk perspektiv er din anmeldelse  verdiløs hvis den ikke fører til salg. Noen av dere vil sikkert tenke “det er en hobby, du burde ikke forvente å tjene penger på den”.

Men akkurat det er problemet – det finnes millioner av ikke bare anmeldere, men utgivere, redaktører etc. som gjør alt de kan for å tjene penger på folks hobbyer. Og det er synd, fordi for hver genuine hobbyforfatter der ute, finnes det to til som har en hemmelig drøm om å nå New York Time’s  best seller list. Jeg kan si deg med én gang – du kommer deg ikke dit ved å betale for anmeldelser.

Interview with producer Oscar Boyson about Good Time

Noen ganger blir intervjuer bare ikke publisert. I dette tilfellet syntes jeg og kulturredaktøren at det var et bra intervju, men redaktøren syntes ikke det. Uansett, jeg så Good Time før den ble sluppet i Norge og jeg tok en prat med produsent Oscar Boyson about om filmen.

Oscar Boyson er produsenten av Good Time, en av filmene som presenteres på BIFF i år, med Robert Pattinson i hovedrollen.

-Jeg hadde en fantastisk opplevelse med å produsere denne filmen, forklarer Boyson. Den var vanskelig, utfordrende, lærerik og emosjonell, men først og fremst givende. Tingen med New York er at den har blitt en veldig imøtekommende by for filmskapere.

Oscar Boyson før premieren på Good Times Bilde: Saskia Lawaks

Oscar Boyson før premieren på Good Times Bilde: Saskia Lawaks

Boyson forklarer at det er større og større produksjoner som filmer der på grunn av skatteinsentiver og hvor imøtekommende byen har blitt. Men, sier han:

-Produksjoner med mindre penger blir presset til utkanten av byen. Hver film jeg har jobbet på har vært gradvis vanskeligere å lage enn den forrige. Det som skjer er nesten som diskriminering av filmproduksjoner.

Boyson tror at Good Time gir et perspektiv på Amerika i en tid da nesten to og en halv million mennesker er fengslet i landet.

– Jeg er ikke sikker på om man kan snakke om en beskjed, men jeg tror den gir et perspektiv. Den lar deg bestemme hva som er feil eller hvor samfunnet feiler.

Han forteller at det ikke bare handler om å være fengslet, men om hvor du er når du kommer ut fra fengsel.

-Hvis du har et kriminelt rulleblad i dette landet har du veldig få muligheter. Du kan for eksempel ikke stemme. Filmen viser oss en side av historien vi ikke alltid ser, og spør oss om å tenke på den.

Tilbake til ungdommen

Filmen får ham til å føle seg slik han gjorde da han var ung.

-Den fikk meg til å tenke på hvorfor jeg ville bli en filmskaper. Vi trenger flere filmer som ser ut som om de ble laget av en person og ikke en komité. Vi trenger å minne folk på hvorfor vi lager filmer.

I USA blir det vanskeligere og vanskeligere å få folk til å dra på kino, forklarer Boyson.

-Det blir vanskeligere og vanskeligere å få folk til å sitte i kinomørket med tilfeldige fremmede når vi har laget en forventning om at du kan se filmer på telefonen og datamaskinen din.

Alltid vanskelig

“Det er alltid vanskelig,” sukker Boyson på spørsmål om filmen var vanskelig å finansiere.

-Det spiller ingen rolle hvor mye penger du har, det vil alltid være vanskelig. Hvis ikke gjør du noe galt, fordi du vil alltid få den til å se ut som om den kostet mer enn det den egentlig gjorde. Robert Pattinson er en stjerne og han ville få denne filmen produsert koste hva det koste ville. Vi produsenter vil bare lage ting hele tiden. Når noen som Rob blir involvert gjør det alt mye lettere.

Good Time har premiere den sjette oktober på Bergen Kino. Du kan lese anmeldelsen i siste utgave av STOFF!

Tretten gode grunners fatale feil

Thirteen Reasons Why

Thirteen Reasons Why

Så, jeg har sett den populære Netflix-serien “Tretten gode grunner”. Serien har fått mye kritikk fra lærere, foreldre og psykiatriske spesialister.

Denne artikkelen er ikke en kritikk, men et forsøk på å påpeke en fatal feil som ingen ser ut til å snakke om.
Ifølge New England Journal of Medicine er alt fra en tredjedel til 80% av alle selvmordsforsøk impulsive handlinger.
Dette betyr at selv om Hannah Bakers selvmord kan ha vært planlagt, er det svært lite sannsynlig at hun ville planlegge det så lenge det ville ta å spille inn tretten kassetter hvor hun beskriver hver grusomhet som hun har opplevd takket være sine medelever.
Da ville hun sannsynligvis ha grått seg i søvn, ikke begått selvmord. Mennesker har et overlevelsesinstinkt. For å overvinne det må man være veldig syk – det vil si at man opplever en psykologisk krise – eller påvirket av alkohol eller rusmidler.

Dette er det jeg prøver å si: Jeg har overlevd mange selvmordsforsøk. Selv om jeg bare kan snakke ut fra min egen erfaring, tror jeg det er trygt å si at når du går fra å være suicidal til å forsøke å ta ditt eget liv, er du langt forbi å skylde på andre mennesker. Du opplever en krise, slik at det eneste som betyr noe i hele universet er deg selv. Nærmere bestemt, det svarte hullet som finnes i deg. 24% av alle de som utførte nær dødelige selvmordsforsøk bestemte seg for å drepe seg selv mindre enn fem minutter før forsøket, og 70% tok avgjørelsen innen en time før forsøket. Disse statistikkene overlater ganske enkelt svært lite rom for den typen premeditasjon som eksisterer i Hannah Bakers sinn.
Er det et poeng med alt dette?

Mens de ting som Hannah Baker opplever, hver er som å strø salt i et sår, sier National Institute of Health i USA at 90% av alle de som gjennomfører et vellykket selvmord, har en eller annen form for diagnostisk psykisk lidelse. Med andre ord er såret allerede der. Dynamikken bak selvmord er forvirrende kompleks, og det er aldri en persons, eller til og med tretten personers feil. I verste fall kan hver person ha bidratt til en viss grad, men til syvende og sist viser statistikken at impulsiv beslutningstakelse og umiddelbare kriser spiller en mye større rolle.

Betyr det at folk bør slutte å bry seg om hverandre? Absolutt ikke! Hver positiv kommentar, uansett hvor liten, hvert smil og hvert genuine spørsmål bidrar til å minimere risikoen for at den aktuelle personen vil oppleve den slags krise som til slutt kan føre til selvmord. Om noe bør det være leksjonen som folk tar med seg fra “Tretten gode grunner”.

People are adding “And then the murders began” to famous book openings

There’s a rule called “Laidlaw’s rule”, which basically states that any book will be better if the second sentence is “And then the murders began”.
People have started using this to hillarious effect! 😀

Here are some awesome examples:

 

 

 

 

Older posts

© 2018

Theme by Anders NorenUp ↑