“Jeg er flink til å gjenkjenne ansikter”.
Den høyreiste, lubne mannen i mørk dress utenfor Museo Naval del Peru så på meg og lurte på om ikke jeg hadde vært der dagen før?
“Joda,” sa jeg. “Stemmer nok det.”
“Hvor skal du,” spurte han og smilte.
“Til Miraflores.”
“Jeg skal samme vei, bli med meg!”
Han gikk med en ung dame kledd i uniform, og jeg skjønte raskt at dette ikke var en mann man takket nei til.
“Er du museumsdirektøren,” spurte jeg, og han nikket.
“Jeg er pensjonert admiral i marinen,” forklarte han.
Da vi hadde satt oss inn i bilen spurte han hvor jeg var fra. “Norge,” svarte jeg, og forklarte at jeg var kommet til museet for å se om de hadde informasjon om Kon Tiki og/eller balsaflåter.
“Sønnen til Thor Heyerdahl, Thor, spiste middag hos meg. Under middagen fikk jeg en telefon fra militæret og fikk høre at jeg hadde blitt forfremmet til admiral. Jeg ble hvit som et laken. Det viste seg at Thor hadde hatt en finger med i spillet – han er flink til å overtale folk.”
På dette tidspunktet var jeg allerede starstruck, men klarte å beholde fatningen.
“Du skal bli med meg hjem og ta et bilde som du skal sende til Olav Heyerdahl. Vet du, Tangaroa-ekspedisjonen ble planlagt hjemme hos meg. Kon Tiki II-ekspedisjonen ble også planlagt der.”

” Det er fantastisk,” innrømte jeg. Sannheten var, selvfølgelig, at jeg ikke kunne finne ord for å uttrykke hvor kult jeg syngres det var. Under bilturen, uttrykte jeg min fascinasjon for Thor Heyerdahl. “Vet du, jeg har en morsom historie om Thor,” sa han. “Når jeg var mye yngre og jobbet i militæret,  hadde jeg muligheten til å overvære et foredrag av Thor. Jeg kjøpte en av bøkene hans, og ville gjerne ha den signert. Men etter forelesningen var han omgitt av professorer, militæroffiserer og politikere. Så, etter en stund, legger han merke til at jeg står alene i et hjørne. Han bryter ut av folkemengden og kommer mot meg. “Hei, gutt, hva vil du?” Jeg holdt ut boken, og han signerte den for meg!”