Category: Travels

MGIMO: Slutten på det andre semesteret

Dette semesteret på MGIMO har gått altfor fort. Totalt har jeg nå tilbrakt nesten et år i Moskva, og det har vært det mest utfordrende året i mitt akademiske liv.

Faktisk kan det ha vært det mest utfordrende året i mitt liv. Men jeg har vokst utrolig, både som student og menneske. Jeg har lært å sameksistere med andre – en prest sa til meg og en venn at vi kommer til å bli gode ektemenn, da vi har bodd i et lite rom sammen med en annen person i to semestre.

På Moskva-elven

Jeg har lært hvordan jeg skal håndtere bemerkelsesverdig smerte, både fysisk og følelsesmessig. Jeg ødela nesten foten min i Nizhnij Novgorod, og måtte være i Russland mens familien min gikk gjennom tapet av noen som stod svært nær oss.
Jeg har måttet studere til et punkt der jeg trodde jeg ikke hadde et liv lenger, ettersom jeg noen ganger har hatt tre tester i tre forskjellige fag på en enkelt uke.

Med brorsan foran Bolsjoj Teateret

Jeg har blitt bedre til å snakke og skrive russisk, jeg har fått venner, og jeg har møtt folk jeg aldri ville kunne glemme selv om jeg prøvde.

Før jeg dro til Russland i et år, var det lengste jeg hadde vært hjemmefra tre uker i Sør-Amerika. Åpenbart jeg var ikke sikker på om jeg kom til å klare det. Kanskje måtte jeg gi opp på et tidspunkt og gå hjem med halen mellom bena mine? Jeg måtte love meg selv at uansett hva, skulle jeg gjøre hva som helst for å bli værende.

Med en god venninne på 9ende mai

Og nå, nesten et år senere, kan jeg reflektere tilbake og spørre meg selv: var det verdt det?
Jeg har blitt mer moden, selvsikker, klok, tålmodig og gatesmart. Dette semesteret fikk jeg 31 studiepoeng, noe jeg aldri trodde jeg kunne oppnå i mine villeste drømmer.

Middag med venner

Jeg har lært at livet nesten aldri er rettferdig, og at noen ganger i livet betyr det å være voksen at man må ta vanskelige valg. Noen valg kan være så vanskelig at de får deg til å føle at ryggen din vil brekke, men: Noen ting er viktigere enn andre.

Anna Karenina-musikalen

Et år i Russland vil gjøre noen hver kynisk. Ikke altfor mye, nødvendigvis, men merkbart. Er det så en dårlig ting? Jeg vil si nei. Livet er vanskelig, og en god del kynisme vil få deg langt på vei.
Faktisk, hvis jeg har lært noe i år, er det at å overvinne lidelser og prøvelser gjør at du setter så mye mer pris på livet.
Ville jeg gjøre alt igjen hvis jeg måtte? Utvilsomt.

I kveld ble jeg russisk.

Splean i VTB Arena

Helt siden jeg kom til Moskva i august i fjor, føles det som om jeg har vært på søken etter å bli mer russisk. Det vil si – foruten alt arbeidet jeg har lagt ned i å bli bedre til å snakke russisk. Det har ikke alltid vært åpenbart – noen ganger har det vært så enkelt som å lære å sette pris på den til tider bisarre arkitekturen i Moskva hvor leilighetskomplekser fra sovjettiden kan være en del av konturene av byen sammen med skyskrapere fra totusen-tallet. Men i kveld var det åpenbart – veldig åpenbart.

Du forstår, det er et lite band jeg har lyttet til siden før jeg kunne snakke russisk.
Jeg sendte brev til en jente jeg fant på Interpals, og hun anbefalte dem til meg. De er bare kjent i Russland og noen tidligere sovjetiske repulikker som Latvia.

Alle tekstene deres er på russisk. De er kjent som Splean.

Jeg har hatt lyst til å gå på konsert med dem helt siden jeg begynte å studere russisk, og i kveld kunne jeg endelig gjøre det, inne i en fotballstadion i Moskva, med en russisk jente på skuldrene mine (teknisk sett fra Hviterussland, men hennes morsmål er russisk, så …) Jeg skrek ordene jeg kunne, og delte min kjærlighet til denne “lille gruppen” – som de liker å referere til seg selv – med tusenvis av russere og russiskspråklige mennesker. Og selv om jeg bokstavelig talt ikke kunne forstå noenting av noen av sangene, hadde vi alle en ting til felles: kultur.

Og jeg mener ikke bare “kultur” i ordets kunstneriske forstand: Jeg har innsett at i tillegg til muligheten til å kommunisere mer eller mindre flytende på samme språk, er den ene tingen som binder et folk sammen “kultur” i form av felles verdier, felles oppfatninger og ikke minst delte erfaringer og kulturelle preferanser.

Aleksander Vasiliev, frontmann i Splean

Og i kveld fikk jeg bekreftet det: ved slutten av konserten brant lungene mine, ørene mine hamret, mine føtter, hender og nakken min verket, og jeg visste at jeg kunne gå i seng etter å ha gitt hundre prosent av min energi for å dele en opplevelse jeg bokstavelig talt måtte gjennomgå hundrevis av klasseroms-timer for å kunne ta del i.

Var det verdt det? Når du synger ord sammen med tusenvis av skrikende folk og vet at alle er der av samme grunn: Fy faen, ja, det var verdt det.

Ok, så jeg snakker ennå ikke flytende russisk – men i kveld ble jeg russisk. I det minste, kulturelt.

Steder å besøke i Moskva

Nå når jeg har bodd 8 måneder i Moskva, tenkte jeg at tiden hadde kommet for å fortelle om steder å besøke i denne magiske byen.

Esse Jazzklubb

Esse Jazz Club, lokalisert i den sjarmerende Pyatnitskaya-gaten, er vert for mange nasjonale og internasjonale jazzartister hver uke. Dette stedet er spesielt anbefalt i Moskvas lange og harde høst- og vintersesong. Interiøret og musikken får deg til å føle deg som om du er i New York, og maten de serverer i andre etasje er nydelig. Hvis du aldri har opplevde levende jazz før, er dette et bra sted å begynne.

John Marshall Quartet på Esse Jazzklubb

VDNKh

Offisielt kjent som Det all-russiske utstillingssenteret, er dette en av de største parkene i hele Moskva. Men det er ikke bare en park – som navnet antyder er det et utstillingssenter, komplett med statuer, museer, restauranter, raketter (ja, raketter!), og unike bygninger. Absolutt verdt en visitt, spesielt på en varm sommerdag.

Inngangen til VDNKh, CC BY 3.0

Den røde plass

Denne er nesten irriterende åpenbar. Likevel er det nødvendig å gå innom her hvis du aldri før har vært i Moskva. Her vil du kunne besøke Lenins mausoleum, Vasilijkatedralen (som nå er et museum), det russiske statlige historiske museum og handlesenteret GUM.

St. Basil’s Cathedral, by A. Savin, CC BY-SA 3.0

Tretjakovgalleriet

Dette galleriet huser noen av arbeidene til russlands beste malere, fra fortiden og nåtiden. Hvis du bare er det minste interessert i kunst er dette stedet verdt et besøk!

Tretjakovgalleriet,
avA. Savin, CC BY-SA 3.0

Zaryade-parken

Denne parken er plassert ved siden av den røde plass og ble designet av amerikanere. Den inkluderer en bro som ikke er en bro. Videoen sier egentlig alt:

Gorkijparken

Moskva er en by full av parker. Gorkij er parken hvor mennesker i alle aldre kommer for å skøyte om vinteren, og forelskede par vil komme for å nyte hverandres selskap om våren. Det er også restauranter her, og mange kulturelle arrangementer om sommeren.

Inngangen til Gorkijparken

Arbat-gaten

En av de mest berømte gatene i Moskva, i alle fall hvis du spør de lokale innbyggerne. Her finner man kafeer, restauranter, butikker, gatemusikanter, og generelt gode vibber hele året rundt. Den norske ambassaden er også lokalisert ikke langt herfra.

Arbat i januar, av
Alex ‘Florstein’ Fedorov, CC BY-SA 4.0

Kremlin-museene

Disse museene ligger ved siden av den røde plass, og inkluderer Dormition-katedralen, Erkeengels-katedralen, Bebudelseskatedralen, Patriarkenes residens, De tolv apostlers kirke, Ivan den stores klosterkirke og Katedralen til ære for avsetning av kappen. De inkluderer også to separate utstillinger, Kreml Armory og Diamond Fund. Alle kirker og klosterkirken kan nås gjennom en billett, og er verdt å se om du er interessert i tsar-Russlands religiøse fortid.

Kreml våpenkammer og Diamantfondet kan nås gjennom separate billetter. Våpenkammeret har mange klær, troner og regalia fra tsarene, samt Moskvas eneste samling av Fabergé-egg produsert for familien Romanov av Fabergé-selskapet.
Diamondfondet er en unik samling av perler og smykker. Blant annet har den en kopi av den Russlands keiserlige krone som ble laget i 1762 til kroningen av Katarina den Store.

Central Children’s Store på Ljubjanka

Dette er en massiv butikk som selger leketøy til barn i alle aldre. Den huser også en restaurant, en mathall, en kino og et veldig imporende interiør. Her kan du også gå opp på taket for å se Moskva fra et fugleperspektiv. Definitivt verdt et besøk!

Central Children’s Store,
av A. Savin, CC BY-SA 3.0

Papa’s Bar & Grill

Lokalisert på Nikolayskaya-gaten nummer 10, er dette en av Moskvas største klubber. Men det er ikke bare en klubb – som navnet antyder er det også en bar og restaurant. Med flere etasjer har dette stedet alt du trenger for en flott kveld på byen!

Interiøret til Papa’s, foto av Nicolai Antezana

Pivnaya Biblioteka

Pivnaya Biblioteka (bokstavelig: Ølbiblioteket) på Mytnayagaten nummer 58 er en intim bar lokalisert litt vekk fra sentrum av byen, hvor du kan bli kjent med de lokale. Dette stedet er fylt til bristepunktet med alt som er godt i verden: håndverksbrygget øl, bøker, og vennlige russere.

Norges uoffisielle nasjonalrett

Norges uoffisielle nasjonalrett er en pizza. Frossenpizza ble oppfunnet av amerikanerne, og bragt til Norge på syttitallet. Men i Norge spiser vi ikke bare hvilken som helst type pizza. Vi spiser Grandiosa. Det er en norsk oppfinnelse med mild pizzasaus, og hver nye generasjon med nordmenn blir oppfostret på denne retten. Og som en student i Norge er det uungåelig å spise mye billig mat – i Norge betyr det Grandiosa. Det er sannsynligvis den mest allestedsnærværende maten blant norske studenter.

Så hvordan ser tallerkenen ut når en nordmann returnerer hjem etter et semester i Moskva? Den ser slik ut:

Grandiosa

Talen min fra den norske ambassaden

I går kveld holdt jeg en tale på julebordet på den norske ambassaden for alle som var til stede, inkludert ambassadøren til Russland og lederen for Innovasjon Norge i Russland. Jeg tenkte jeg skulle legge den ut her fordi den oppsummerer mitt forhold til russere og Russland.

Hva er ANSA? Fordi som ikke kjenner oss, er vi enkelt forklart en studentorganisasjon for norske studenter i utlandet.
Vi er ikke så mange norske studenter her, men vi som er her har fått og fortsetter å ha et nært og varmt forhold til Russland både når vi er her og når vi er i Norge.
Jeg husker fortsatt når bomben smalt på undergrunnen i St. Petersburg for litt over et år siden.
Jeg var i sjokk, og gav instinktivt en klem til min aпреподавательница (lærer) fra Moskva. Jeg husker hun smilte et vemodig smil og sa at “det er vår politiske historie”. For noen dager siden fortalte jeg min russiske vennine Katja at livet i Russland minner meg på hvor heldig jeg er som er født i Norge.
Og det er noe av det kanskje mest paradoksale med russerne: uansett hvor mye motgang de opplever, og hvor mye smerte de blir utsatt for, klarer de å holde på en livsgnist, hjertevarme og gjestfrihet som er bemerkelsesverdig – til tider misunnelsesverdig. Nordmenn er veldig hardføre, men noen ganger, som for eksempel når man er heldig nok til å få oppleve et år i Moskva, blir man minnet på hvor heldig man er.
Og selv om livet i Moskva generelt er veldig fint, setter vi i ANSA veldig pris på at dere i Innovasjon Norge arrangerer julebord slik at vi kan komme oss litt vekk fra studenthverdagen.

Til slutt vil jeg ønske god jul fra meg og mentoren min ved MGIMO. Hun er den beste mentoren jeg kunne fått.

God jul fra meg og Ksenia!

Om det russiske studentlivet.

Da jeg kom til Moskva var jeg ikke helt sikker på hva jeg kunne forvente meg.

Jeg var nok dessverre ikke godt nok forberedt. Jeg visste at livet ville bli hardt, men jeg kunne nok ikke ha forutsett hvor hardt det ville bli. Det føles på mange måter som om jeg ikke har fritid lengre. Det er ikke helt sant – men tiden jeg kan bruke på aktiviteter som skriving er blitt dramatisk innskrenket.

Heldigvis har jeg litt tid innimellom slagene. I går var jeg på markedet Danilovskij en italiensk venninne. Det var en veldig interessant opplevelse. Dessverre hadde jeg ikke råd til å kjøpe så mye, men jeg kjøpte mandariner og jordbær.

The Danilovsky market in Moscow.

The Danilovsky market in Moscow.

De siste par ukene har jeg slitt med søvnproblemer, noe jeg heldigvis har klart å finne en mer eller mindre permanent løsning på.

Jeg skal nok klare å komme meg gjennom det, og på mange måter føles det ut som om tilværelsen som russisk student gir disiplin. Samtidig vet jeg ikke hvor sunt det er å ha veldig lite fritid. Jeg misunner ikke russerne studenttilværelsen sin over tid. Spesielt med tanke på at mange studenter jobber i tillegg, noe de er nødt til for å få økonomien til å gå rundt.

The Danilovsky market in Moscow

The Danilovsky market in Moscow

Det siste er dessverre blitt mer og mer vanlig i Norge også, og jeg håper inderlig at staten etterhvert kan gi studentene sårt tiltrengte midler slik at de kan fokusere på å studere fremfor å jobbe. Hva er vitsen med å ha råd til å bo dersom man ikke har tid eller krefter til å få gode karakterer?

Om russisk alkoholforbruk

Det er ikke til å stikke under en stol at russere har et rykte  på seg for å være… tørste. Selvfølgelig finnes det her, som i andre land, mennesker som ikke drikker eller drikker veldig lite.
Men da jeg besøkte Russland for første gang i 2014 hadde Vladimir Putin endret hvor lenge butikker kunne selge alkohol. Fra å kunne selge tjuefire timer i døgnet kunne de nå bare selge frem til klokken elleve om kvelden. En ganske hard innstramming, men sett med øynene til en nordmann er det fortsatt ganske drøyt å kunne kjøpe alkohol frem til leggetid for de fleste som skal på jobb, skole eller universitet dagen etter.

Som om ikke dette var nok: etter å ha vært i Moskva i snart en måned har jeg lagt merke til at de selger øl omtrent overalt. Ikke sprit, men øl. Øl selges på Burger King, på Subway, og, sammen med kvass, på en god del kaffebrennerier og konditorier. Øl selges på kino, og enhver restaurant med respekt for seg selv har i alle fall et utvalg på fem til ti sorter, ikke inkludert sprit og drinker.

De fleste som kjenner meg vet at jeg har et liberalt forhold til alkohol, og er veldig glad i øl. Derfor er det egentlig absurd at jeg sitter her og beklager meg over for mye og for lett tilgang på øl. Likevel klarer jeg ikke å forstå den russiske alkoholkulturen.

Paulaner

Paulaner

Som nordmann er det mildt sagt vanskelig for meg å se behovet for å bestille øl sammen med kaffe om morgenen på vei til jobb, eller med eller uten familie på Burgerking (hvis du vil spise og drikke alene, kan du ikke bestille maten din på Burgerking og ta med deg ølen fra supermarkedet over gaten ut i parken?)

Og hva er vitsen med å gå på kino hvis du likevel skal drikke og ikke få med deg noen ting? Tro meg – øl og kino hører ikke sammen. En god venn av meg skulle engang anmelde en film rett etter å ha drukket ørten pils ute på byen – det gikk bare sånn halvveis.

Det kan umulig være tilbudet det er noe i veien med – det finnes ikke et supermarked i Moskva uten et rikholdig tilbud av alkoholholdige produkter – så det er nærliggende å tro at det er kulturen.

Ja, og nevnte jeg at man kan få øl i kantinen på MGIMO også? Jeg kommer til å høres ut som en reaksjonær, kristenkonservativ amerikaner nå, jeg vet det, men: hva i alle dager er det som får russerne til å tro at alkohol er en smart idé å servere til øl-tørste studenter midt i en travel studiehverdag?

Ligger det en eller annen slags omvendt, pervers logikk bak, eller er det en inneforstått sosial kodeks at hvis man bestiller øl i kantinen utenom spesielle anledninger vil alle stirre rart på en?

Kjære russere: jeg forstår det bare ikke!

Om å starte livet på nytt

I forgårs kjøpte jeg en stekepanne på en av butikkene rett ved den lokale metrostasjonen, Yugo Zapadnaya (Sør-Vest). Det markerte en uformell start på det nye livet mitt her nede. Jeg har blitt nødt til å bygge opp livet mitt på nytt, nemlig. Fra grunnen av.

Jeg er redd for at jeg vil være en annen person når jeg kommer tilbake til Norge. Senest i går tenkte jeg at jeg kom til å savne livet her helt forferdelig. Da er det viktig å forsøke å gjøre livet mitt så likt det i Norge som mulig.

Frem til i forgårs hadde jeg nesten bare spist ute her (med unntak av forrige søndag, hvor jeg lånte en stekepanne som tilfeldigvis stod på kjøkkenet). Det går fint med et norsk budsjett, men det tærer på helsen, etterhvert.

Me, in front of a giant statue of Peter I

Me, in front of a giant statue of Peter I

Apropos helsen: idag var den første dagen jeg trente. Jeg har ikke gjort det på snart to og en halv måned, og det føltes helt utrolig deilig.

Forrige uke var første uke med studier. På mandag hadde jeg bare ett fag, men på tirsdag og onsdag hadde jeg forelesninger frem til 20 og 21. På torsdag hadde jeg forelesninger frem til 13:30.

Jeg er ikke vant til å ha forelesninger på kvelden før, men fordi jeg bor rett ved campus betyr det at jeg i det minste ikke trenger å forflytte meg nevneverdig etter forelesningene. Det hjelper.

Dessuten er forelesningene på kvelden utelukkende russisk, og jeg elsker å ha fem forelesninger med det i uken. Nå virker det som om vi skal ha enda flere også, slik at vi får 18 ECTS til sammen bare for russisk. Det er fantastisk, da slipper jeg å ta så mange av de andre fagene.

Akkurat nå føles livet i Moskva litt som en blanding av ferie og universitet. Det er en bra følelse.

Mitt år i Russland: de første dagene

Russlands president Vladimir Putin har en vits han er glad i å fortelle;

En mann ankommer Lubyanka (KGBs hovedkvarter) og sier:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg.

Han blir spurt:
– Hvem sin spion er du?

Han svarer:
– Jeg er en amerikansk spion.
– Vel, da må du gå til rom nummer 5.

Han går til rom nummer 5:
– Jeg er en Amerikansk spion, jeg vil overgi meg..
– Har du våpen?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom nummer 7.

Han går til rom nummer 7:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg og har våpen.
– Vennligst gå til rom nummer 10.

Han går til rom nummer 10:
– Jeg er en spion, jeg har våpen, jeg vil overgi meg.
– Har du kommunikasjonsutstyr?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom 20.

Han går til rom 20:
– Jeg er en spion, jeg har våpen og kommunikasjonsutstyr, og vil overgi meg.

He is asked:
– Har du et oppdrag?
– Ja, det har jeg.
– Vel, så gå og utfør det. Slutt å forstyrre folk når de forsøker å jobbe!

Dette er åpenbart en gammel vits fra sovjettiden, men den tar russlands byråkrati på kornet. Et byråkrati som fortsatt lever i beste velgående.

Da jeg delte denne vitsen med utvekslingsstudentene som er her sammen med meg ved MGIMO, var det mange som reagerte instinktivt: «Dette er jo MGIMOs internasjonale kontor,» sa de.

Det er nemlig ikke bare-bare å være utvekslingsstudent – eller «internasjonal student», som det heter her – ved MGIMO. Det første man må gjøre er å levere passet sitt til et kontor for at de kan kopiere det og visaet. Deretter må man ta med pass og helseforsikring, negativ HIV-test samt vaksinasjonskort til MGIMOs internasjonale kontor, hvor samtlige dokumenter blir kopiert.

Moscow by night

Moscow by night

Når dette er gjort får man utlevert en kontrakt på omtrent ti sider som man må underskrive, underskrive igjen og underskrive en gang til. Alt dette tar omtrent tjue minutter. Når man så kommer tilbake etter et døgn får man utlevert en regning som man må ta med til et annet kontor for å betale.  Man må heller ikke glemme å gå innom et fjerde kontor for å ta et bilde. Bilder må man ha med til det internasjonale kontoret uansett, men bildet som skal brukes på MGIMOs adgangskort må selvfølgelig være tatt ved MGIMO!

Apropos adgangskort: Herrejemini, så deilig det skal bli med adgangskort! Både sovesalene og universitetet har egne sikkerhetsvakter som ikke har noe annet å gjøre enn å sjekke identiteten til dem som går inn og ut gjennom bommen ved inngangen. Ved inngangen til sovesalen holder det å vise et adgangskort man får utstedt ved ankomst. Ved universitetet, derimot, må man vise passet sitt. Og det må sjekkes – manuelt – mot en liste. Hvis flere enn tre studenter skal gjennom på samme tid -vel, du kan tenke deg selv.

Tilbake til sovesalene: de er så som så. Rommene befinner seg i en bygning som åpenbart er en overlevning fra sovjettiden. Men den er blitt pusset opp innvendig. Det går rykter på campus om at disse sovesalene er de beste i hele Russland. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det – de er i alle fall minimalistiske. Hvert rom er på ca. 15 kvadratmeter, inkludert bad. Det inneholder to senger – heldigvis bor jeg fortsatt alene – skap, og hyller. Bortsett Badet har et toalett og et badebasseng, og det er det hele. Wifi er ikke tilgjenglig, men heldigvis har jeg tilgang til Moskvas offentlige internett fra rommet mitt.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Sovesalene er fem minutters gange fra MGIMO. Det hadde forsåvidt vært fint, men MGIMO er ikke akkurat sentralt plassert. Det tar fem minutter med buss og tjue minutter med metro inn til sentrum. Heldigvis har det sprunget opp flere kjøpesenter rundt den lokale metrostasjonen, Юго-Западная (bokstavelig: Sørvest), slik at man kan få det meste man trenger uten å måtte dra helt inn til sentrum.

Likevel: avstanden til sentrum gjør at man på en eller annen måte alltid er nødt til å bruke russisk et eller annet sted på frem eller tilbake dit. Og for en som elsker dette vanskelige, rare, men nydelige språket, språket til Pusjkin og Tolstoj, som av mange engelsktalende blir oppfattet som «butch,» maskulint, og som russerne selv bare referer til som «очень сложный,» veldig komplisert, er ikke akkurat det en ulempe.

Sees neste gang!

Et tilfeldig møte

“Jeg er flink til å gjenkjenne ansikter”.
Den høyreiste, lubne mannen i mørk dress utenfor Museo Naval del Peru så på meg og lurte på om ikke jeg hadde vært der dagen før?
“Joda,” sa jeg. “Stemmer nok det.”
“Hvor skal du,” spurte han og smilte.
“Til Miraflores.”
“Jeg skal samme vei, bli med meg!”
Han gikk med en ung dame kledd i uniform, og jeg skjønte raskt at dette ikke var en mann man takket nei til.
“Er du museumsdirektøren,” spurte jeg, og han nikket.
“Jeg er pensjonert admiral i marinen,” forklarte han.
Da vi hadde satt oss inn i bilen spurte han hvor jeg var fra. “Norge,” svarte jeg, og forklarte at jeg var kommet til museet for å se om de hadde informasjon om Kon Tiki og/eller balsaflåter.
“Sønnen til Thor Heyerdahl, Thor, spiste middag hos meg. Under middagen fikk jeg en telefon fra militæret og fikk høre at jeg hadde blitt forfremmet til admiral. Jeg ble hvit som et laken. Det viste seg at Thor hadde hatt en finger med i spillet – han er flink til å overtale folk.”
På dette tidspunktet var jeg allerede starstruck, men klarte å beholde fatningen.
“Du skal bli med meg hjem og ta et bilde som du skal sende til Olav Heyerdahl. Vet du, Tangaroa-ekspedisjonen ble planlagt hjemme hos meg. Kon Tiki II-ekspedisjonen ble også planlagt der.”

” Det er fantastisk,” innrømte jeg. Sannheten var, selvfølgelig, at jeg ikke kunne finne ord for å uttrykke hvor kult jeg syngres det var. Under bilturen, uttrykte jeg min fascinasjon for Thor Heyerdahl. “Vet du, jeg har en morsom historie om Thor,” sa han. “Når jeg var mye yngre og jobbet i militæret,  hadde jeg muligheten til å overvære et foredrag av Thor. Jeg kjøpte en av bøkene hans, og ville gjerne ha den signert. Men etter forelesningen var han omgitt av professorer, militæroffiserer og politikere. Så, etter en stund, legger han merke til at jeg står alene i et hjørne. Han bryter ut av folkemengden og kommer mot meg. “Hei, gutt, hva vil du?” Jeg holdt ut boken, og han signerte den for meg!”