Category: Travels

Om det russiske studentlivet.

Da jeg kom til Moskva var jeg ikke helt sikker på hva jeg kunne forvente meg.

Jeg var nok dessverre ikke godt nok forberedt. Jeg visste at livet ville bli hardt, men jeg kunne nok ikke ha forutsett hvor hardt det ville bli. Det føles på mange måter som om jeg ikke har fritid lengre. Det er ikke helt sant – men tiden jeg kan bruke på aktiviteter som skriving er blitt dramatisk innskrenket.

Heldigvis har jeg litt tid innimellom slagene. I går var jeg på markedet Danilovskij en italiensk venninne. Det var en veldig interessant opplevelse. Dessverre hadde jeg ikke råd til å kjøpe så mye, men jeg kjøpte mandariner og jordbær.

The Danilovsky market in Moscow.

The Danilovsky market in Moscow.

De siste par ukene har jeg slitt med søvnproblemer, noe jeg heldigvis har klart å finne en mer eller mindre permanent løsning på.

Jeg skal nok klare å komme meg gjennom det, og på mange måter føles det ut som om tilværelsen som russisk student gir disiplin. Samtidig vet jeg ikke hvor sunt det er å ha veldig lite fritid. Jeg misunner ikke russerne studenttilværelsen sin over tid. Spesielt med tanke på at mange studenter jobber i tillegg, noe de er nødt til for å få økonomien til å gå rundt.

The Danilovsky market in Moscow

The Danilovsky market in Moscow

Det siste er dessverre blitt mer og mer vanlig i Norge også, og jeg håper inderlig at staten etterhvert kan gi studentene sårt tiltrengte midler slik at de kan fokusere på å studere fremfor å jobbe. Hva er vitsen med å ha råd til å bo dersom man ikke har tid eller krefter til å få gode karakterer?

Om russisk alkoholforbruk

Det er ikke til å stikke under en stol at russere har et rykte  på seg for å være… tørste. Selvfølgelig finnes det her, som i andre land, mennesker som ikke drikker eller drikker veldig lite.
Men da jeg besøkte Russland for første gang i 2014 hadde Vladimir Putin endret hvor lenge butikker kunne selge alkohol. Fra å kunne selge tjuefire timer i døgnet kunne de nå bare selge frem til klokken elleve om kvelden. En ganske hard innstramming, men sett med øynene til en nordmann er det fortsatt ganske drøyt å kunne kjøpe alkohol frem til leggetid for de fleste som skal på jobb, skole eller universitet dagen etter.

Som om ikke dette var nok: etter å ha vært i Moskva i snart en måned har jeg lagt merke til at de selger øl omtrent overalt. Ikke sprit, men øl. Øl selges på Burger King, på Subway, og, sammen med kvass, på en god del kaffebrennerier og konditorier. Øl selges på kino, og enhver restaurant med respekt for seg selv har i alle fall et utvalg på fem til ti sorter, ikke inkludert sprit og drinker.

De fleste som kjenner meg vet at jeg har et liberalt forhold til alkohol, og er veldig glad i øl. Derfor er det egentlig absurd at jeg sitter her og beklager meg over for mye og for lett tilgang på øl. Likevel klarer jeg ikke å forstå den russiske alkoholkulturen.

Paulaner

Paulaner

Som nordmann er det mildt sagt vanskelig for meg å se behovet for å bestille øl sammen med kaffe om morgenen på vei til jobb, eller med eller uten familie på Burgerking (hvis du vil spise og drikke alene, kan du ikke bestille maten din på Burgerking og ta med deg ølen fra supermarkedet over gaten ut i parken?)

Og hva er vitsen med å gå på kino hvis du likevel skal drikke og ikke få med deg noen ting? Tro meg – øl og kino hører ikke sammen. En god venn av meg skulle engang anmelde en film rett etter å ha drukket ørten pils ute på byen – det gikk bare sånn halvveis.

Det kan umulig være tilbudet det er noe i veien med – det finnes ikke et supermarked i Moskva uten et rikholdig tilbud av alkoholholdige produkter – så det er nærliggende å tro at det er kulturen.

Ja, og nevnte jeg at man kan få øl i kantinen på MGIMO også? Jeg kommer til å høres ut som en reaksjonær, kristenkonservativ amerikaner nå, jeg vet det, men: hva i alle dager er det som får russerne til å tro at alkohol er en smart idé å servere til øl-tørste studenter midt i en travel studiehverdag?

Ligger det en eller annen slags omvendt, pervers logikk bak, eller er det en inneforstått sosial kodeks at hvis man bestiller øl i kantinen utenom spesielle anledninger vil alle stirre rart på en?

Kjære russere: jeg forstår det bare ikke!

Om å starte livet på nytt

I forgårs kjøpte jeg en stekepanne på en av butikkene rett ved den lokale metrostasjonen, Yugo Zapadnaya (Sør-Vest). Det markerte en uformell start på det nye livet mitt her nede. Jeg har blitt nødt til å bygge opp livet mitt på nytt, nemlig. Fra grunnen av.

Jeg er redd for at jeg vil være en annen person når jeg kommer tilbake til Norge. Senest i går tenkte jeg at jeg kom til å savne livet her helt forferdelig. Da er det viktig å forsøke å gjøre livet mitt så likt det i Norge som mulig.

Frem til i forgårs hadde jeg nesten bare spist ute her (med unntak av forrige søndag, hvor jeg lånte en stekepanne som tilfeldigvis stod på kjøkkenet). Det går fint med et norsk budsjett, men det tærer på helsen, etterhvert.

Me, in front of a giant statue of Peter I

Me, in front of a giant statue of Peter I

Apropos helsen: idag var den første dagen jeg trente. Jeg har ikke gjort det på snart to og en halv måned, og det føltes helt utrolig deilig.

Forrige uke var første uke med studier. På mandag hadde jeg bare ett fag, men på tirsdag og onsdag hadde jeg forelesninger frem til 20 og 21. På torsdag hadde jeg forelesninger frem til 13:30.

Jeg er ikke vant til å ha forelesninger på kvelden før, men fordi jeg bor rett ved campus betyr det at jeg i det minste ikke trenger å forflytte meg nevneverdig etter forelesningene. Det hjelper.

Dessuten er forelesningene på kvelden utelukkende russisk, og jeg elsker å ha fem forelesninger med det i uken. Nå virker det som om vi skal ha enda flere også, slik at vi får 18 ECTS til sammen bare for russisk. Det er fantastisk, da slipper jeg å ta så mange av de andre fagene.

Akkurat nå føles livet i Moskva litt som en blanding av ferie og universitet. Det er en bra følelse.

Mitt år i Russland: de første dagene

Russlands president Vladimir Putin har en vits han er glad i å fortelle;

En mann ankommer Lubyanka (KGBs hovedkvarter) og sier:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg.

Han blir spurt:
– Hvem sin spion er du?

Han svarer:
– Jeg er en amerikansk spion.
– Vel, da må du gå til rom nummer 5.

Han går til rom nummer 5:
– Jeg er en Amerikansk spion, jeg vil overgi meg..
– Har du våpen?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom nummer 7.

Han går til rom nummer 7:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg og har våpen.
– Vennligst gå til rom nummer 10.

Han går til rom nummer 10:
– Jeg er en spion, jeg har våpen, jeg vil overgi meg.
– Har du kommunikasjonsutstyr?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom 20.

Han går til rom 20:
– Jeg er en spion, jeg har våpen og kommunikasjonsutstyr, og vil overgi meg.

He is asked:
– Har du et oppdrag?
– Ja, det har jeg.
– Vel, så gå og utfør det. Slutt å forstyrre folk når de forsøker å jobbe!

Dette er åpenbart en gammel vits fra sovjettiden, men den tar russlands byråkrati på kornet. Et byråkrati som fortsatt lever i beste velgående.

Da jeg delte denne vitsen med utvekslingsstudentene som er her sammen med meg ved MGIMO, var det mange som reagerte instinktivt: «Dette er jo MGIMOs internasjonale kontor,» sa de.

Det er nemlig ikke bare-bare å være utvekslingsstudent – eller «internasjonal student», som det heter her – ved MGIMO. Det første man må gjøre er å levere passet sitt til et kontor for at de kan kopiere det og visaet. Deretter må man ta med pass og helseforsikring, negativ HIV-test samt vaksinasjonskort til MGIMOs internasjonale kontor, hvor samtlige dokumenter blir kopiert.

Moscow by night

Moscow by night

Når dette er gjort får man utlevert en kontrakt på omtrent ti sider som man må underskrive, underskrive igjen og underskrive en gang til. Alt dette tar omtrent tjue minutter. Når man så kommer tilbake etter et døgn får man utlevert en regning som man må ta med til et annet kontor for å betale.  Man må heller ikke glemme å gå innom et fjerde kontor for å ta et bilde. Bilder må man ha med til det internasjonale kontoret uansett, men bildet som skal brukes på MGIMOs adgangskort må selvfølgelig være tatt ved MGIMO!

Apropos adgangskort: Herrejemini, så deilig det skal bli med adgangskort! Både sovesalene og universitetet har egne sikkerhetsvakter som ikke har noe annet å gjøre enn å sjekke identiteten til dem som går inn og ut gjennom bommen ved inngangen. Ved inngangen til sovesalen holder det å vise et adgangskort man får utstedt ved ankomst. Ved universitetet, derimot, må man vise passet sitt. Og det må sjekkes – manuelt – mot en liste. Hvis flere enn tre studenter skal gjennom på samme tid -vel, du kan tenke deg selv.

Tilbake til sovesalene: de er så som så. Rommene befinner seg i en bygning som åpenbart er en overlevning fra sovjettiden. Men den er blitt pusset opp innvendig. Det går rykter på campus om at disse sovesalene er de beste i hele Russland. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det – de er i alle fall minimalistiske. Hvert rom er på ca. 15 kvadratmeter, inkludert bad. Det inneholder to senger – heldigvis bor jeg fortsatt alene – skap, og hyller. Bortsett Badet har et toalett og et badebasseng, og det er det hele. Wifi er ikke tilgjenglig, men heldigvis har jeg tilgang til Moskvas offentlige internett fra rommet mitt.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Sovesalene er fem minutters gange fra MGIMO. Det hadde forsåvidt vært fint, men MGIMO er ikke akkurat sentralt plassert. Det tar fem minutter med buss og tjue minutter med metro inn til sentrum. Heldigvis har det sprunget opp flere kjøpesenter rundt den lokale metrostasjonen, Юго-Западная (bokstavelig: Sørvest), slik at man kan få det meste man trenger uten å måtte dra helt inn til sentrum.

Likevel: avstanden til sentrum gjør at man på en eller annen måte alltid er nødt til å bruke russisk et eller annet sted på frem eller tilbake dit. Og for en som elsker dette vanskelige, rare, men nydelige språket, språket til Pusjkin og Tolstoj, som av mange engelsktalende blir oppfattet som «butch,» maskulint, og som russerne selv bare referer til som «очень сложный,» veldig komplisert, er ikke akkurat det en ulempe.

Sees neste gang!

Et tilfeldig møte

“Jeg er flink til å gjenkjenne ansikter”.
Den høyreiste, lubne mannen i mørk dress utenfor Museo Naval del Peru så på meg og lurte på om ikke jeg hadde vært der dagen før?
“Joda,” sa jeg. “Stemmer nok det.”
“Hvor skal du,” spurte han og smilte.
“Til Miraflores.”
“Jeg skal samme vei, bli med meg!”
Han gikk med en ung dame kledd i uniform, og jeg skjønte raskt at dette ikke var en mann man takket nei til.
“Er du museumsdirektøren,” spurte jeg, og han nikket.
“Jeg er pensjonert admiral i marinen,” forklarte han.
Da vi hadde satt oss inn i bilen spurte han hvor jeg var fra. “Norge,” svarte jeg, og forklarte at jeg var kommet til museet for å se om de hadde informasjon om Kon Tiki og/eller balsaflåter.
“Sønnen til Thor Heyerdahl, Thor, spiste middag hos meg. Under middagen fikk jeg en telefon fra militæret og fikk høre at jeg hadde blitt forfremmet til admiral. Jeg ble hvit som et laken. Det viste seg at Thor hadde hatt en finger med i spillet – han er flink til å overtale folk.”
På dette tidspunktet var jeg allerede starstruck, men klarte å beholde fatningen.
“Du skal bli med meg hjem og ta et bilde som du skal sende til Olav Heyerdahl. Vet du, Tangaroa-ekspedisjonen ble planlagt hjemme hos meg. Kon Tiki II-ekspedisjonen ble også planlagt der.”

” Det er fantastisk,” innrømte jeg. Sannheten var, selvfølgelig, at jeg ikke kunne finne ord for å uttrykke hvor kult jeg syngres det var. Under bilturen, uttrykte jeg min fascinasjon for Thor Heyerdahl. “Vet du, jeg har en morsom historie om Thor,” sa han. “Når jeg var mye yngre og jobbet i militæret,  hadde jeg muligheten til å overvære et foredrag av Thor. Jeg kjøpte en av bøkene hans, og ville gjerne ha den signert. Men etter forelesningen var han omgitt av professorer, militæroffiserer og politikere. Så, etter en stund, legger han merke til at jeg står alene i et hjørne. Han bryter ut av folkemengden og kommer mot meg. “Hei, gutt, hva vil du?” Jeg holdt ut boken, og han signerte den for meg!”

© 2018

Theme by Anders NorenUp ↑