Author: matsved (page 1 of 6)

Ja vi elsker dette landet

Det er to nasjonale hymner som jeg rangerer øverst på listen over hymner i verden. På førsteplass er Russlands – hovedsakelig på grunn av melodien.

På andreplass er det mitt eget lands hymne – Norge. Melodien er ikke like bra som Russlands – men bare marginalt så, men teksten er fantastisk. Den begynner med å erklære det mest åpenbare i verden:

Ja vi elsker dette landet!

Bjørnstjerne bjørnson

Teksten er en helt uforbeholden kjærlighetserklæring til landet, som nevner alle de største kongene i Norge, og sørger for å minne alle nordmenn om vår dyrekjøpte frihet i form av vår grunnlov.


Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

Bjørnstjerne bjørnson

Men vi har også en rik poetisk og nasjonalromantisk tradisjon som vi benytter oss tungt av på denne spesielle dagen i anledning vår grunnlov, 17. mai. Da Ivar Aasen skapte vårt nye språk, Nynorsk, skrev han et av de beste diktene som noensinne er skrevet i norsk historie. Det handler om hvordan nordmenn har, til tross for de harde forholdene i vårt land, klamret oss til vårt land, uansett hva.


 1. Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.
 2. Han saag ut paa dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.»
 3. Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.
 4. Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.
 5. Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa

Ivar aasen

Dette diktet har blitt sunget, fremført og gjenskapt i utallige iterasjoner. En av de beste i nyere historie kan være en TV-reklame som fremhever Norges briljanse.

Som en nordmann bosatt i utlandet, og som feirer for første gang i livet mitt fra utenfor norsk jord, kan jeg ærlig talt si at jeg aldri har vært mer stolt av eller lengtet tilbake til mitt land mer enn i dag.

Gratulerer med dagen!

I kveld ble jeg russisk.

Splean i VTB Arena

Helt siden jeg kom til Moskva i august i fjor, føles det som om jeg har vært på søken etter å bli mer russisk. Det vil si – foruten alt arbeidet jeg har lagt ned i å bli bedre til å snakke russisk. Det har ikke alltid vært åpenbart – noen ganger har det vært så enkelt som å lære å sette pris på den til tider bisarre arkitekturen i Moskva hvor leilighetskomplekser fra sovjettiden kan være en del av konturene av byen sammen med skyskrapere fra totusen-tallet. Men i kveld var det åpenbart – veldig åpenbart.

Du forstår, det er et lite band jeg har lyttet til siden før jeg kunne snakke russisk.
Jeg sendte brev til en jente jeg fant på Interpals, og hun anbefalte dem til meg. De er bare kjent i Russland og noen tidligere sovjetiske repulikker som Latvia.

Alle tekstene deres er på russisk. De er kjent som Splean.

Jeg har hatt lyst til å gå på konsert med dem helt siden jeg begynte å studere russisk, og i kveld kunne jeg endelig gjøre det, inne i en fotballstadion i Moskva, med en russisk jente på skuldrene mine (teknisk sett fra Hviterussland, men hennes morsmål er russisk, så …) Jeg skrek ordene jeg kunne, og delte min kjærlighet til denne “lille gruppen” – som de liker å referere til seg selv – med tusenvis av russere og russiskspråklige mennesker. Og selv om jeg bokstavelig talt ikke kunne forstå noenting av noen av sangene, hadde vi alle en ting til felles: kultur.

Og jeg mener ikke bare “kultur” i ordets kunstneriske forstand: Jeg har innsett at i tillegg til muligheten til å kommunisere mer eller mindre flytende på samme språk, er den ene tingen som binder et folk sammen “kultur” i form av felles verdier, felles oppfatninger og ikke minst delte erfaringer og kulturelle preferanser.

Aleksander Vasiliev, frontmann i Splean

Og i kveld fikk jeg bekreftet det: ved slutten av konserten brant lungene mine, ørene mine hamret, mine føtter, hender og nakken min verket, og jeg visste at jeg kunne gå i seng etter å ha gitt hundre prosent av min energi for å dele en opplevelse jeg bokstavelig talt måtte gjennomgå hundrevis av klasseroms-timer for å kunne ta del i.

Var det verdt det? Når du synger ord sammen med tusenvis av skrikende folk og vet at alle er der av samme grunn: Fy faen, ja, det var verdt det.

Ok, så jeg snakker ennå ikke flytende russisk – men i kveld ble jeg russisk. I det minste, kulturelt.

Steder å besøke i Moskva

Nå når jeg har bodd 8 måneder i Moskva, tenkte jeg at tiden hadde kommet for å fortelle om steder å besøke i denne magiske byen.

Esse Jazzklubb

Esse Jazz Club, lokalisert i den sjarmerende Pyatnitskaya-gaten, er vert for mange nasjonale og internasjonale jazzartister hver uke. Dette stedet er spesielt anbefalt i Moskvas lange og harde høst- og vintersesong. Interiøret og musikken får deg til å føle deg som om du er i New York, og maten de serverer i andre etasje er nydelig. Hvis du aldri har opplevde levende jazz før, er dette et bra sted å begynne.

John Marshall Quartet på Esse Jazzklubb

VDNKh

Offisielt kjent som Det all-russiske utstillingssenteret, er dette en av de største parkene i hele Moskva. Men det er ikke bare en park – som navnet antyder er det et utstillingssenter, komplett med statuer, museer, restauranter, raketter (ja, raketter!), og unike bygninger. Absolutt verdt en visitt, spesielt på en varm sommerdag.

Inngangen til VDNKh, CC BY 3.0

Den røde plass

Denne er nesten irriterende åpenbar. Likevel er det nødvendig å gå innom her hvis du aldri før har vært i Moskva. Her vil du kunne besøke Lenins mausoleum, Vasilijkatedralen (som nå er et museum), det russiske statlige historiske museum og handlesenteret GUM.

St. Basil’s Cathedral, by A. Savin, CC BY-SA 3.0

Tretjakovgalleriet

Dette galleriet huser noen av arbeidene til russlands beste malere, fra fortiden og nåtiden. Hvis du bare er det minste interessert i kunst er dette stedet verdt et besøk!

Tretjakovgalleriet,
avA. Savin, CC BY-SA 3.0

Zaryade-parken

Denne parken er plassert ved siden av den røde plass og ble designet av amerikanere. Den inkluderer en bro som ikke er en bro. Videoen sier egentlig alt:

Gorkijparken

Moskva er en by full av parker. Gorkij er parken hvor mennesker i alle aldre kommer for å skøyte om vinteren, og forelskede par vil komme for å nyte hverandres selskap om våren. Det er også restauranter her, og mange kulturelle arrangementer om sommeren.

Inngangen til Gorkijparken

Arbat-gaten

En av de mest berømte gatene i Moskva, i alle fall hvis du spør de lokale innbyggerne. Her finner man kafeer, restauranter, butikker, gatemusikanter, og generelt gode vibber hele året rundt. Den norske ambassaden er også lokalisert ikke langt herfra.

Arbat i januar, av
Alex ‘Florstein’ Fedorov, CC BY-SA 4.0

Kremlin-museene

Disse museene ligger ved siden av den røde plass, og inkluderer Dormition-katedralen, Erkeengels-katedralen, Bebudelseskatedralen, Patriarkenes residens, De tolv apostlers kirke, Ivan den stores klosterkirke og Katedralen til ære for avsetning av kappen. De inkluderer også to separate utstillinger, Kreml Armory og Diamond Fund. Alle kirker og klosterkirken kan nås gjennom en billett, og er verdt å se om du er interessert i tsar-Russlands religiøse fortid.

Kreml våpenkammer og Diamantfondet kan nås gjennom separate billetter. Våpenkammeret har mange klær, troner og regalia fra tsarene, samt Moskvas eneste samling av Fabergé-egg produsert for familien Romanov av Fabergé-selskapet.
Diamondfondet er en unik samling av perler og smykker. Blant annet har den en kopi av den Russlands keiserlige krone som ble laget i 1762 til kroningen av Katarina den Store.

Central Children’s Store på Ljubjanka

Dette er en massiv butikk som selger leketøy til barn i alle aldre. Den huser også en restaurant, en mathall, en kino og et veldig imporende interiør. Her kan du også gå opp på taket for å se Moskva fra et fugleperspektiv. Definitivt verdt et besøk!

Central Children’s Store,
av A. Savin, CC BY-SA 3.0

Papa’s Bar & Grill

Lokalisert på Nikolayskaya-gaten nummer 10, er dette en av Moskvas største klubber. Men det er ikke bare en klubb – som navnet antyder er det også en bar og restaurant. Med flere etasjer har dette stedet alt du trenger for en flott kveld på byen!

Interiøret til Papa’s, foto av Nicolai Antezana

Pivnaya Biblioteka

Pivnaya Biblioteka (bokstavelig: Ølbiblioteket) på Mytnayagaten nummer 58 er en intim bar lokalisert litt vekk fra sentrum av byen, hvor du kan bli kjent med de lokale. Dette stedet er fylt til bristepunktet med alt som er godt i verden: håndverksbrygget øl, bøker, og vennlige russere.

Norges uoffisielle nasjonalrett

Norges uoffisielle nasjonalrett er en pizza. Frossenpizza ble oppfunnet av amerikanerne, og bragt til Norge på syttitallet. Men i Norge spiser vi ikke bare hvilken som helst type pizza. Vi spiser Grandiosa. Det er en norsk oppfinnelse med mild pizzasaus, og hver nye generasjon med nordmenn blir oppfostret på denne retten. Og som en student i Norge er det uungåelig å spise mye billig mat – i Norge betyr det Grandiosa. Det er sannsynligvis den mest allestedsnærværende maten blant norske studenter.

Så hvordan ser tallerkenen ut når en nordmann returnerer hjem etter et semester i Moskva? Den ser slik ut:

Grandiosa

Talen min fra den norske ambassaden

I går kveld holdt jeg en tale på julebordet på den norske ambassaden for alle som var til stede, inkludert ambassadøren til Russland og lederen for Innovasjon Norge i Russland. Jeg tenkte jeg skulle legge den ut her fordi den oppsummerer mitt forhold til russere og Russland.

Hva er ANSA? Fordi som ikke kjenner oss, er vi enkelt forklart en studentorganisasjon for norske studenter i utlandet.
Vi er ikke så mange norske studenter her, men vi som er her har fått og fortsetter å ha et nært og varmt forhold til Russland både når vi er her og når vi er i Norge.
Jeg husker fortsatt når bomben smalt på undergrunnen i St. Petersburg for litt over et år siden.
Jeg var i sjokk, og gav instinktivt en klem til min aпреподавательница (lærer) fra Moskva. Jeg husker hun smilte et vemodig smil og sa at “det er vår politiske historie”. For noen dager siden fortalte jeg min russiske vennine Katja at livet i Russland minner meg på hvor heldig jeg er som er født i Norge.
Og det er noe av det kanskje mest paradoksale med russerne: uansett hvor mye motgang de opplever, og hvor mye smerte de blir utsatt for, klarer de å holde på en livsgnist, hjertevarme og gjestfrihet som er bemerkelsesverdig – til tider misunnelsesverdig. Nordmenn er veldig hardføre, men noen ganger, som for eksempel når man er heldig nok til å få oppleve et år i Moskva, blir man minnet på hvor heldig man er.
Og selv om livet i Moskva generelt er veldig fint, setter vi i ANSA veldig pris på at dere i Innovasjon Norge arrangerer julebord slik at vi kan komme oss litt vekk fra studenthverdagen.

Til slutt vil jeg ønske god jul fra meg og mentoren min ved MGIMO. Hun er den beste mentoren jeg kunne fått.

God jul fra meg og Ksenia!

Utdrag fra min nye book: 2486

Du vet de dagene hvor du våkner opp og bare vil skyte deg selv fordi verden er et forferdelig sted og du bare vil at noen skal klemme deg og si “alt kommer til å gå bra”?

Jeg hadde en av de dagene i dag, men jeg hadde ingen til å klemme meg så jeg bare begynte å skrive, som ser ut til, i økende grad, å være måten jeg finner ut av verden på.

Under følger et utdrag fra det som vil bli min nye bok, med den foreløpige arbeidstittelen 2486. Håper du liker det!

Idet jeg hører meldingen en gang til – “jeg venter deg utenfor Delovoy Tsentr” og går av på metrostasjonen, med sine – BESKRIVELSE HER – innser jeg hvor hun må være.
Jeg går til rulletrappen og løper oppover, i en fart som gjør at jeg får mange blikk idet jeg passerer menneskene på høyre side av meg, mange av dem kledd i pels. “Han er bionisk,” tenker de nok.
Da jeg har forsert rulletrappen løper jeg ut av stasjonen og kikker opp på Føderasjonstårnet – tre hundre og seksti meter høyt. Hvordan hun har klart å finne ut av at jeg hater høyder forstår jeg ikke. Det er ikke akkurat noe jeg har gått rundt og proklamert. Men til tider virker det som om hun kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Der det står foran meg ser Føderasjonstårnet mest av alt ut som et gigantisk seil av glass, noe som kunne vært bygget i Dubai, men er helt malplassert i Moskva. Men på den annen side – hva er egentlig Moskva om ikke en salig blanding av arkitektur fra Sovjetunionen som alltid satte funksjon over form, moderne kolosser som krampaktig forsøker å late som om de befinner seg lengre vest i Europa enn de egentlig gjør, og ulike bygninger fra forskjellige tidsepoker som er blitt skjøvet inn her og der etter den til enhver tids rådende forgodtbefinnende.
Når jeg begynner å forsere gaten mot Føderasjonstårnet blir jeg møtt av en vegg av snø og vind, som kryper inn under hver pore i huden, får de kunstige lemmene mine til å knirke i sømmene og får meg til å angre på at jeg i det hele tatt befinner meg ute på gaten, utenfor sengen min, utenfor min egen forstand, jaktende på en gal seriemorder som av en eller annen grunn har bestemt seg for at i kveld, den kaldeste så langt i år, er et perfekt tidspunkt å lokke meg opp på taket av Moskvas høyeste bygning.
Jeg kommer inn i resepsjonen på Føderasjonsbygningen. [BESKRIVELSE] Jeg ser ut som et snømonster, dekket som jeg er fra topp til tå, og rister av meg snøen før jeg fortsetter til heisen som skal ta meg til øverste etasje.
Oppe i øverste etasje finner jeg en nødutgang og dytter opp døren. Ute på taket er det helt tomt. Jeg ser meg rundt. På den andre siden av taket står en stige festet til en vegg. Den ser vaklevoren ut, skjelvende i den sterke vinden.
Men hun må være der oppe, tenker jeg, så jeg går motvillig over taket, med snø og vind rett i ansiktet, og begynner å forsere stigen. Den knirker idet jeg sakte men sikkert beveger meg oppover. Idet jeg er omtrent halvveis dukker det opp to blå lys på toppen av stigen. De har samme størrelse og form som to øyne, men jeg klarer ikke å avgjøre om de ser på meg. De bare stirrer, som to blå hull som lyser opp det hjerteskjærende kalde mørket jeg forserer.
Like fort som de dukket opp forsvinner de igjen, og etterlater seg et stummende mørke. Da jeg til slutt kravler over toppen av stigen og løfter hodet får jeg øye på henne: to meter høy – minst – kledd i sort fra topp til tå, med en tilhørende kappe som blafrer i vinden. Ansiktet er metallisk, og bare små flekker av kunstig hud er igjen av det som vanligvis ville ha dekket det indre. Hun ville sett ut som hundre tusen rubler om ikke så mye av det indre hadde vært avdekket – hun har høye kinnben, en stor munn og et symmetrisk ansikt. Hun har en slags skjerm på hodet, og fra den skinner to blå lys. “Det må være en skjerm som hjelper henne å se ultrafiolett lys,” tenker jeg.

“Du fant meg,” utbryter hun. Stemmen er hul, raspende, nesten like metallisk som resten av ansiktet. “Hun må ha endret stemmen sin når hun spilte inn meldingene,“ tenker jeg.

“Hva vil du meg,” spør jeg. Hun legger hodet på skakke som om hun ikke helt forstår spørsmålet.

“Spørsmålet er vel snarere, hva vil du meg,” spør hun.

“Jeg vil arrestere deg,” svarer jeg tørt.

“Og så jeg som trodde du var kommet for å få svar,” sier hun.

“Svar,” spør jeg.

“Svar på hvorfor jeg drepte alle de menneskene – hvorfor de fortjente å dø.”

“Antagelig fordi du er ennå en av dem som tror de befinner seg over loven,” sier jeg, uten å høres særlig overbevisende ut.

“Kom igjen, du er smartere enn som så. Du vet at alle de jeg drepte var mennesker – ingen av dem var bioniske, og alle hadde uttalt seg negativt om bioniske livsformer. Alle sammen ønsket oss døde, og fortjente å dø. Om jeg ikke hadde tatt meg av dem, kunne de utryddet hele rasen vår, inkludert deg.”

Jeg stirrer på henne som om hun er gal.

“Ikke se på meg på den måten. Kanskje du tror du er bedre enn vanlige bioniske livsformer fordi du var menneske, og fortsatt har et biologisk hjerte. Jeg vet de fortalte deg at hjernen din er biologisk, men det var en løgn, Dimitrij. Hjernen din består for det meste av nedbrytbar plast, karbon og silikon. Alle minnene dine, alle du noengang kjente, hele livet ditt er lagret der. Men de kan når som helst logge seg inn og se det du ser, høre det du hører og føle det du føler. Du er en slave – deres slave, Dimitrij. Om du ikke lengre fortsetter å gjøre en god jobb – å være nyttig for dem – vil de slå deg av og kvitte seg med deg,” sier hun.

“Du lyver,” skriker jeg.
“Jeg var en av de første bioniske livsformene med hjernekraft på størrelse med et menneske. Mitt kallenavn var Blå. Du ser kanskje hvorfor.”
Hun blinker med de lysende øynene sine.
“Men da Vladimir, grunnleggeren av Lenin Industries, innså at jeg kunne tenke selv ble jeg farlig for ham, så han forsøkte å ødelegge meg. Men jeg klarte å unnslippe. Siden da har jeg bygget opp kreftene mine igjen, gradvis, sakte men sikkert, for å sørge for rettferdighet for bioniske livsformer. Nå må du ta et valg, Dimitrij,” sier hun.
Hun trekker frem noe som ligner på et metallrør med en knapp på toppen. Hun trykker ned knappen, og jeg hører lyden av en dempet eksplosjon i etasjen nedenunder. “Det må være en brannbombe,” tenker jeg.
“Natalia er i etasjen nedenunder. Du kan forsøke å arrestere meg, og unngå at jeg setter igang en kjedereaksjon av brannbomber i hele tårnet, eller forsøke å redde henne,” sier hun.

Natalia. På netthinnen min kan jeg se de vettskremte, blå øynene hennes idet hun innser at hun er i ferd med å bli spist opp av et flammehav som sprinkleranlegget kanskje eller kanskje ikke klarer å slukke.
Kanskje det er instinktivt, som en gammel kjøter som værer blod, men jeg løper fremover mot kvinneskikkelsen foran meg. Hun står helt stille og ser på meg med et hånende smil.

Da jeg er halvveis dukker lukten av Natalias hår opp for meg. Hun dufter av sjokolade og appelsin. Nesten umerkelig begynner jeg å løpe saktere.
Til slutt stopper jeg opp. Jeg står stille i noe som føles som en liten evighet. Deretter snur jeg meg og begynner å løpe, først sakte, deretter raskere og raskere, i motsatt retning. Bak meg kan jeg høre en kaklende, manisk latter som bisart nok virker å bli høyere jo lengre vekk jeg løper.

Finally, an editor!!

Endelig har jeg en redaktør!!

Hun heter Maxanne Dobson, og hun er innehaveren av The Polished Pen. Hun er litt dyr for en uavhengig forfatter som meg, men jeg har sett henne i aksjon, og hun har jobbet for en New York Times bestselgende forfatter.

Murder in Lima - Cover

Murder in Lima – Cover

 

Hun er med andre ord verdt hvert øre. Jeg kan ikke vente på å begynne å jobbe med henne – hun vil få de to årene jeg brukte på å skrive Mord i Lima til å kulminere i et mye bedre produkt.

Jeg vil la dere få vite nøyaktig når forhåndsbestilling er tilgjengelig!

Om det russiske studentlivet.

Da jeg kom til Moskva var jeg ikke helt sikker på hva jeg kunne forvente meg.

Jeg var nok dessverre ikke godt nok forberedt. Jeg visste at livet ville bli hardt, men jeg kunne nok ikke ha forutsett hvor hardt det ville bli. Det føles på mange måter som om jeg ikke har fritid lengre. Det er ikke helt sant – men tiden jeg kan bruke på aktiviteter som skriving er blitt dramatisk innskrenket.

Heldigvis har jeg litt tid innimellom slagene. I går var jeg på markedet Danilovskij en italiensk venninne. Det var en veldig interessant opplevelse. Dessverre hadde jeg ikke råd til å kjøpe så mye, men jeg kjøpte mandariner og jordbær.

The Danilovsky market in Moscow.

The Danilovsky market in Moscow.

De siste par ukene har jeg slitt med søvnproblemer, noe jeg heldigvis har klart å finne en mer eller mindre permanent løsning på.

Jeg skal nok klare å komme meg gjennom det, og på mange måter føles det ut som om tilværelsen som russisk student gir disiplin. Samtidig vet jeg ikke hvor sunt det er å ha veldig lite fritid. Jeg misunner ikke russerne studenttilværelsen sin over tid. Spesielt med tanke på at mange studenter jobber i tillegg, noe de er nødt til for å få økonomien til å gå rundt.

The Danilovsky market in Moscow

The Danilovsky market in Moscow

Det siste er dessverre blitt mer og mer vanlig i Norge også, og jeg håper inderlig at staten etterhvert kan gi studentene sårt tiltrengte midler slik at de kan fokusere på å studere fremfor å jobbe. Hva er vitsen med å ha råd til å bo dersom man ikke har tid eller krefter til å få gode karakterer?

Om russisk alkoholforbruk

Det er ikke til å stikke under en stol at russere har et rykte  på seg for å være… tørste. Selvfølgelig finnes det her, som i andre land, mennesker som ikke drikker eller drikker veldig lite.
Men da jeg besøkte Russland for første gang i 2014 hadde Vladimir Putin endret hvor lenge butikker kunne selge alkohol. Fra å kunne selge tjuefire timer i døgnet kunne de nå bare selge frem til klokken elleve om kvelden. En ganske hard innstramming, men sett med øynene til en nordmann er det fortsatt ganske drøyt å kunne kjøpe alkohol frem til leggetid for de fleste som skal på jobb, skole eller universitet dagen etter.

Som om ikke dette var nok: etter å ha vært i Moskva i snart en måned har jeg lagt merke til at de selger øl omtrent overalt. Ikke sprit, men øl. Øl selges på Burger King, på Subway, og, sammen med kvass, på en god del kaffebrennerier og konditorier. Øl selges på kino, og enhver restaurant med respekt for seg selv har i alle fall et utvalg på fem til ti sorter, ikke inkludert sprit og drinker.

De fleste som kjenner meg vet at jeg har et liberalt forhold til alkohol, og er veldig glad i øl. Derfor er det egentlig absurd at jeg sitter her og beklager meg over for mye og for lett tilgang på øl. Likevel klarer jeg ikke å forstå den russiske alkoholkulturen.

Paulaner

Paulaner

Som nordmann er det mildt sagt vanskelig for meg å se behovet for å bestille øl sammen med kaffe om morgenen på vei til jobb, eller med eller uten familie på Burgerking (hvis du vil spise og drikke alene, kan du ikke bestille maten din på Burgerking og ta med deg ølen fra supermarkedet over gaten ut i parken?)

Og hva er vitsen med å gå på kino hvis du likevel skal drikke og ikke få med deg noen ting? Tro meg – øl og kino hører ikke sammen. En god venn av meg skulle engang anmelde en film rett etter å ha drukket ørten pils ute på byen – det gikk bare sånn halvveis.

Det kan umulig være tilbudet det er noe i veien med – det finnes ikke et supermarked i Moskva uten et rikholdig tilbud av alkoholholdige produkter – så det er nærliggende å tro at det er kulturen.

Ja, og nevnte jeg at man kan få øl i kantinen på MGIMO også? Jeg kommer til å høres ut som en reaksjonær, kristenkonservativ amerikaner nå, jeg vet det, men: hva i alle dager er det som får russerne til å tro at alkohol er en smart idé å servere til øl-tørste studenter midt i en travel studiehverdag?

Ligger det en eller annen slags omvendt, pervers logikk bak, eller er det en inneforstått sosial kodeks at hvis man bestiller øl i kantinen utenom spesielle anledninger vil alle stirre rart på en?

Kjære russere: jeg forstår det bare ikke!

Om å starte livet på nytt

I forgårs kjøpte jeg en stekepanne på en av butikkene rett ved den lokale metrostasjonen, Yugo Zapadnaya (Sør-Vest). Det markerte en uformell start på det nye livet mitt her nede. Jeg har blitt nødt til å bygge opp livet mitt på nytt, nemlig. Fra grunnen av.

Jeg er redd for at jeg vil være en annen person når jeg kommer tilbake til Norge. Senest i går tenkte jeg at jeg kom til å savne livet her helt forferdelig. Da er det viktig å forsøke å gjøre livet mitt så likt det i Norge som mulig.

Frem til i forgårs hadde jeg nesten bare spist ute her (med unntak av forrige søndag, hvor jeg lånte en stekepanne som tilfeldigvis stod på kjøkkenet). Det går fint med et norsk budsjett, men det tærer på helsen, etterhvert.

Me, in front of a giant statue of Peter I

Me, in front of a giant statue of Peter I

Apropos helsen: idag var den første dagen jeg trente. Jeg har ikke gjort det på snart to og en halv måned, og det føltes helt utrolig deilig.

Forrige uke var første uke med studier. På mandag hadde jeg bare ett fag, men på tirsdag og onsdag hadde jeg forelesninger frem til 20 og 21. På torsdag hadde jeg forelesninger frem til 13:30.

Jeg er ikke vant til å ha forelesninger på kvelden før, men fordi jeg bor rett ved campus betyr det at jeg i det minste ikke trenger å forflytte meg nevneverdig etter forelesningene. Det hjelper.

Dessuten er forelesningene på kvelden utelukkende russisk, og jeg elsker å ha fem forelesninger med det i uken. Nå virker det som om vi skal ha enda flere også, slik at vi får 18 ECTS til sammen bare for russisk. Det er fantastisk, da slipper jeg å ta så mange av de andre fagene.

Akkurat nå føles livet i Moskva litt som en blanding av ferie og universitet. Det er en bra følelse.

« Older posts