Tag: Review

Betalte anmeldelser: tirade

For noen dager siden fikk jeg en epost fra innehaveren av denne bloggen. Samtalen som fulgte foregikk omtrent sånn her:

Innehaver:  Hei! Jeg har lyst til å anmelde boken din på bloggen min. Har du lyst til å betale meg 75$ for mine tjenester?

Meg: Eh, helst ikke. Jeg kan betalte deg 10$ nå, og 65$ senere. Det burde ikke være noe problem for deg hvis du tror på ditt eget produkt.

Innehaver: Jeg har gjort dette med forfattere før, og ikke én av dem holdt sin del av avtalen.  De fikk pengene sine tilbake og mer til, og likevel betalte de meg ikke.

På dette tidspunktet blir jeg skeptisk. Hvordan visste hun at forfattere “fikk pengene tilbake og mer til”? Klikk tilsvarer ikke salg. Samtalen fortsatte:

Meg: Greit, jeg antar det er greit at vi deler på risikoen. Jeg betaler deg 35$ nå og 35$ senere..

Innehaver: Det høres ut som en plan. Du betaler meg 35$ nå, og 35$ når jeg beviser at jeg har skrevet en anmeldelse, før jeg publiserer den.

Meg: Jeg tror ikke du forstår meg. Min risiko er at jeg ikke vil tjene inn igjen pengene på salg. Jeg tviler ikke på at du kommer til å skrive anmeldelsen. Jeg betaler deg 35$ når jeg har tjent 75$ på salg av bøker.

Jeg har ikke hørt fra henne siden. Poenget er – og jeg kan ikke tro at jeg må skrive dette på nytt:

Klikk og/eller sidevisninger tilsvarer ikke salg!

Jeg har ingen problemer med å betale 10$ eller rundt der for en anmeldelse nå og da, selv om de nesten aldri bringer noen fortjeneste (kanskje ett eller to salg). For det meste bygger de egoet mitt, selv om jeg foretrekker anmeldelser jeg ikke har betalt for (jeg har noen av dem også). Jeg er en forfatter, min jobb er ikke å være en finansiell rådgiver for meg selv.

Men, jeg er heller ikke dum. Hvis jeg skulle betalt 75$ for hver anmeldelse uten å forvente en avkastning på min investering ville jeg blitt ruinert.

Hvis du leser dette, og du er en bokblogger, trenger du å forstå at fra et økonomisk perspektiv er din anmeldelse  verdiløs hvis den ikke fører til salg. Noen av dere vil sikkert tenke “det er en hobby, du burde ikke forvente å tjene penger på den”.

Men akkurat det er problemet – det finnes millioner av ikke bare anmeldere, men utgivere, redaktører etc. som gjør alt de kan for å tjene penger på folks hobbyer. Og det er synd, fordi for hver genuine hobbyforfatter der ute, finnes det to til som har en hemmelig drøm om å nå New York Time’s  best seller list. Jeg kan si deg med én gang – du kommer deg ikke dit ved å betale for anmeldelser.

Anmeldelse: Hollow City (Spøkelsesbyen)

“Look!” Enoch shouted, standing up in the boat next to ours. “It’s disappearing!”

A spectral fog enshrouded the island, blanking it from view, and we broke from rowing to watch it fade. “Say goodbye to our island,” Emma said, standing and removing her big hat. “We may never see it again.”

“Farewell, island,” said Hugh.

“You were so good to us.”

Horace set his oar down and waved.  “Goodbye, house. I shall miss all your rooms and gardens, but most of all I shall miss my bed.”

“So long, loop,” Olive sniffled. “Thank you for keeping us safe all these years.”

“Good years,” said Bronwyn. “The best I’ve known.”

Cover of the book

Cover of the book “Hollow City” by Ransom Riggs.

I den andre boken i serien om Miss Peregrine og hennes særegne barn, får forfatteren Ransom Riggs ungene til å forlate sin trygge øy i jakten på deres verge.

Boken er mye mørkere enn den første enkelte steder, Jacobs forhold til Emma er mye mer solid enn i den første boken, og Jacob finner ut mye mer om hvem han er i denne boken.

Denne boke introduserer og hovedskurken i serien, Caul. Han er like ekkel og avskyelig som du kan forvente hvis du leste den første boken. Boken har mye mer av det som gjorde den første boken bra: særegenhet, bilder, action og spenning.

Kort sagt, hvis du likte den første, vil du like denne. Hvis du elsket den første, vil du sluke denne!

Denne boken er oversatt til norsk som Spøkelsesbyen.

Godt gjennomført debutroman

1200x630bf

Skyggejakten av Jørgen Jæger er en kriminalroman om politimannen Ole Vik. Det er den første boken om politimannen, og den kom ut i 2003.

Boken dreier seg om en sak hvor den paranoide og schizofrene skraphandleren Ingolf Holgersen tilsynelatende har drept sin egen hushjelp.

På grunn av tilstanden hans er det vanskelig, for ikke å si umulig, å bevise hva som har skjedd, og Ole Vik har en spennende sak foran seg. Saken skal vise seg å kaste mistanke på ansatte i hans egen stab, noe som får Vik til å begynne å tvile på hvem han omgir seg med.

Selv om jeg personlig savner litt action i denne boken, har Jørgen Jæger gjort en gjennomført jobb og har klart å skape et godt krimdrama.

Jeg har litt problemer med å identifisere meg med Ole Vik, fordi han er mye eldre enn meg, men på tross av dette hang jeg med helt til slutten av dette mysteriet.

Karakterbyggingen er god, og det er lett å sette seg inn i psykologien til de ulike karakterene. Ting som trekker ned er Jægers fortellerstil, som ofte er litt saktegående og preget av et godt voksent språk (to ord han bruker mye er «nyfiken(t)» og «myndig»).

Men alt i alt kan denne boken anbefales til folk som liker nordisk krimlitteratur.

Anmeldelse: Sønnen av Jo Nesbø

image

Dette er en virkelig god krimthriller. Den er også ganske brutal.
Den har fire mord pluss en torturscene, med varierende grad av intensitet.  Dette er ikke en bok for de som ikke liker den slags, med andre ord.
Men hvis du liker velskrevet, moderne krim, vil du sannsynligvis digge denne boken. Spesielt hvis du bor i Oslo eller aldri har vært der.
Jo Nesbø har mange gode beskrivelser av Oslo i denne boken, fra byens fine hoteller til områdene i øst hvor de narkomane holder til. Han har også gitt historien et variert utvalg av karakterer.
En ting jeg ikke likte var navnene. Mange er utypiske og urealistiske, som “Sonny”, “Rover” og “Ab”.
Når det er sagt er karakterene fortsatt interessante, som for eksempel hovedkarakteren Sonny som er en brutal morder men fortsatt sympatisk, rusarbeideren Martha som er veldig konfliktfylt og bruker lang tid på å innse at hun har falt for Sonny, og den kloke gamle politimannen Simon som viser seg å være veldig annerledes enn han først ser ut til.
Plottet er veldig godt snekret sammen, og vil holde deg i spenning slik en god krimthriller skal.

Review: Hail, Caesar

Først, en innrømmelse: jeg var aldri noen stor fan av Coen brødrene. Jeg så aldri noen av filmene deres bortsett fra Bridge of Spies (som jeg elsket!), The Big Lebowski (som var ok), og Oh Brother, Where Art Thou (som var midt på treet).

Jeg hadde ikke lest eller sett noe om denne filmen når jeg gikk for å se den, så jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Filmen begynner i antikkens Roma, hvor en romersk soldat, spilt av Baird Whitlock (George Clooney), leder en flokk med fanger tilbake til hovedstaden.

Snart kutter filmen ganske brått til et skriftemål i en katolsk kirke. Her møter vi filmens faktiske protagonist, Eddie Mannix (Josh Brolin). Han er en “fikser” som jobber for et filmstudio på 1950-tallet, og filmen fremstiller en dag i hans liv.

Ralph Fiennes as Laurence Laurentz

Ralph Fiennes as Laurence Laurentz

Problemer hoper seg opp nesten umiddelbart: Whitlock blir neddopet nesten umiddelbart og kidnappet av som viser seg å være en gjeng med manusforfattere som har blitt kommunister. De krever $100,000 i løsepenger fra studio.

DeeAnna Moran (Scarlett Johanson), enda en av studioets stjerner, har blitt gravid og vil ikke ta ansvar for barnet sitt mens filmen hennes er under produksjon.

Regissøren Laurence Laurentz (Ralph Fiennes) mangler en mannlig hovedrolleinnehaver for sin siste film. Med alle disse tingene som skjer på en gang og mere til blir resultatet et lystig kaos.

Det jeg likte best med denne filmen var dens scener fra filmer som kunne vært laget på 1950-tallet, komplett med dansene seilere, dykkende havfruer, levende musikk, og rodeo-cowboyer. Filmer lages ikke på denne måten mer, og denne filmen gir et forfriskende innblikk i hvordan filmer var på den tiden.

Skuespillet er nydelig, som man skulle kunne forvente fra ensembelet i denne filmen. Alt i alt er dette likevel virkelig Brolins film, og han jobber virkelig hardt for å få deg til å føle for for alle problemene han må fikse i løpet av denne filmen.

Jeg likte også godt musikken i denne filmen, som passende nok inneholder mye jazz og storband.

Hvis du liker periodefilmer, smarte komedier, klassisk Hollywood, og/eller filmer laget av Coen-brødrene vil du definitivt like denne.

Review: Moleskine Volant

For the past months, I’ve been writing on iPad for journalistic assignments, or on free journals from my university in my spare time.

But a couple of days ago, I realized that I’d forgotten to bring extra journals with me home, and that, thusly, I needed new ones.

After mulling for a bit too long in the store, I ended up buying a set of two Moleskine Volants, because it seemed like a good compromise between quality, number of pages and price.

image

If you don’t care about quality at all, then these are not for you. They are, frankly, way to expensive for that. However, if you want a journal that you can store in your backpack (large) or pocket (small) without worrying about wrecking them, these are for you.

They also come with enough pages (96, large and 82, small), so you won’t run out of pages in the foreseeable future.

As if that wasn’t enough, the first page has a sentence: “In case of loss, please return to:”, underneath which you can fill out your address and a specified amount as a reward. Neat!

Last but not least, the small version comes with detachable pages, and the large version comes with the last sixteen pages detachable. In case you should need it 🙂

One thing I found annoying was that the ridge of the journal was too stiff, making the first page hard to write on, but other than that, I totally love these journals.

Highly recommended!