Month: August 2018

Paradokset Lenin

Lenin's Mausoleum Photo: Larry Koester

Lenin’s Mausoleum
Photo: Larry Koester

For noen dager siden var jeg på Lenins Mausolum på den Røde Plass.

Å være så nær kroppen til en mann som er så omspunnet av myte og historie, som fortsatt blir forherliget i dag av så mange mennesker, var en veldig interessant opplevelse. Det fikk meg til å tenke på det faktum at jeg pleide å forherlige Lenin. Til en viss grad gjør jeg det fortsatt. Men etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg innsett at mannen var mer av et paradoks enn en helt.

Han var frelser for millioner av fattige russere, og for det vil han alltid være en helt i mine øyne. Men han gav også ordren om å drepe deres undertrykker, tsar Nikolas II. Undertrykkeren kan ha vært mer eller mindre inkompetent som en allmektig hersker, og dermed mer indirekte enn direkte ansvarlig for å undertrykke sitt eget folk. Faktum er imidlertid at han var en undertrykker.

Men fortjente han å dø?

Dette spørsmålet bør stå i førersetet når vi ser på Lenins liv og politiske arbeid. Som tsaren var Lenin også mer eller mindre indirekte ansvarlig for sine handlinger. Nikolas pappa hadde gitt ordren til å drepe Lenins bror, og Lenin hadde startet en revolusjon som kunne ha vært veldig vanskelig å se gjennom til slutten hadde tsaren fortsatt levd.

Men fratok det ham ansvaret for å gi en ordre til å drepe en ubevæpnet mann og hans familie?

Dette er Lenins paradoks. Etter å ha vært i hans mausoleum, besøkte jeg Russlands statlige historiske museum. I anledning jubileet for mordet på Nikolas II, inneholder den en utstilling til minne om ham. Jeg er ikke den eneste som har måttet streve med Lenins paradoks. Vladimir Putin er også nødt til å navigere mellom å sterkt fordømme mordet og samtidig ikke fordømme Lenins sovjetiske regime.

For noen mennesker er mord en linje som ikke kan krysses. Når du har myrdet noen, er du og vil for alltid være en tyrann, et dyr, et semi-menneske. Jeg vil påstå at Lenin, som resten av oss, var et menneske med menneskelige feil. Men i motsetning til resten av oss oppnådde han store, gode ting. Og her, kanskje mer enn noe annet sted, finner man det viktigste spørsmålet om Lenin:

Kan store handlinger av heltemot unnskylde tragiske voldshandlinger?

Avhengig av hva svaret ditt er, er han sannsynligvis en helt eller et dyr. For meg vil han alltid forbli et paradoks.

Mitt år i Russland: de første dagene

Russlands president Vladimir Putin har en vits han er glad i å fortelle;

En mann ankommer Lubyanka (KGBs hovedkvarter) og sier:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg.

Han blir spurt:
– Hvem sin spion er du?

Han svarer:
– Jeg er en amerikansk spion.
– Vel, da må du gå til rom nummer 5.

Han går til rom nummer 5:
– Jeg er en Amerikansk spion, jeg vil overgi meg..
– Har du våpen?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom nummer 7.

Han går til rom nummer 7:
– Jeg er en spion, jeg vil overgi meg og har våpen.
– Vennligst gå til rom nummer 10.

Han går til rom nummer 10:
– Jeg er en spion, jeg har våpen, jeg vil overgi meg.
– Har du kommunikasjonsutstyr?
– Ja, det har jeg.
– Vennligst gå til rom 20.

Han går til rom 20:
– Jeg er en spion, jeg har våpen og kommunikasjonsutstyr, og vil overgi meg.

He is asked:
– Har du et oppdrag?
– Ja, det har jeg.
– Vel, så gå og utfør det. Slutt å forstyrre folk når de forsøker å jobbe!

Dette er åpenbart en gammel vits fra sovjettiden, men den tar russlands byråkrati på kornet. Et byråkrati som fortsatt lever i beste velgående.

Da jeg delte denne vitsen med utvekslingsstudentene som er her sammen med meg ved MGIMO, var det mange som reagerte instinktivt: «Dette er jo MGIMOs internasjonale kontor,» sa de.

Det er nemlig ikke bare-bare å være utvekslingsstudent – eller «internasjonal student», som det heter her – ved MGIMO. Det første man må gjøre er å levere passet sitt til et kontor for at de kan kopiere det og visaet. Deretter må man ta med pass og helseforsikring, negativ HIV-test samt vaksinasjonskort til MGIMOs internasjonale kontor, hvor samtlige dokumenter blir kopiert.

Moscow by night

Moscow by night

Når dette er gjort får man utlevert en kontrakt på omtrent ti sider som man må underskrive, underskrive igjen og underskrive en gang til. Alt dette tar omtrent tjue minutter. Når man så kommer tilbake etter et døgn får man utlevert en regning som man må ta med til et annet kontor for å betale.  Man må heller ikke glemme å gå innom et fjerde kontor for å ta et bilde. Bilder må man ha med til det internasjonale kontoret uansett, men bildet som skal brukes på MGIMOs adgangskort må selvfølgelig være tatt ved MGIMO!

Apropos adgangskort: Herrejemini, så deilig det skal bli med adgangskort! Både sovesalene og universitetet har egne sikkerhetsvakter som ikke har noe annet å gjøre enn å sjekke identiteten til dem som går inn og ut gjennom bommen ved inngangen. Ved inngangen til sovesalen holder det å vise et adgangskort man får utstedt ved ankomst. Ved universitetet, derimot, må man vise passet sitt. Og det må sjekkes – manuelt – mot en liste. Hvis flere enn tre studenter skal gjennom på samme tid -vel, du kan tenke deg selv.

Tilbake til sovesalene: de er så som så. Rommene befinner seg i en bygning som åpenbart er en overlevning fra sovjettiden. Men den er blitt pusset opp innvendig. Det går rykter på campus om at disse sovesalene er de beste i hele Russland. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det – de er i alle fall minimalistiske. Hvert rom er på ca. 15 kvadratmeter, inkludert bad. Det inneholder to senger – heldigvis bor jeg fortsatt alene – skap, og hyller. Bortsett Badet har et toalett og et badebasseng, og det er det hele. Wifi er ikke tilgjenglig, men heldigvis har jeg tilgang til Moskvas offentlige internett fra rommet mitt.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Me, in front of a building which housed Lenin and his secretary during the soviet times.

Sovesalene er fem minutters gange fra MGIMO. Det hadde forsåvidt vært fint, men MGIMO er ikke akkurat sentralt plassert. Det tar fem minutter med buss og tjue minutter med metro inn til sentrum. Heldigvis har det sprunget opp flere kjøpesenter rundt den lokale metrostasjonen, Юго-Западная (bokstavelig: Sørvest), slik at man kan få det meste man trenger uten å måtte dra helt inn til sentrum.

Likevel: avstanden til sentrum gjør at man på en eller annen måte alltid er nødt til å bruke russisk et eller annet sted på frem eller tilbake dit. Og for en som elsker dette vanskelige, rare, men nydelige språket, språket til Pusjkin og Tolstoj, som av mange engelsktalende blir oppfattet som «butch,» maskulint, og som russerne selv bare referer til som «очень сложный,» veldig komplisert, er ikke akkurat det en ulempe.

Sees neste gang!