Skip to content

Politisk vår i Hviterussland

Photo: Private

De pågående demonstrasjonene i Hviterussland er et eksplosjonsartet resultat av undertrykkelsen i et land som lenge har vært en politisk trykkoker. Utviklingen går nå utover både vanlige borgere og demonstranter.

I landet som lenge har vært kjent som «Europas siste diktatur», har den uavhengige politikeren Aleksandr Lukasjenko vært president siden 1994. De som bor i landet hevder at han har jukset i mange eller samtlige av valgene han har deltatt i.

Da han den 9. august hevdet å ha fått 80% av stemmene i valget, brøt det ut demonstrasjoner i hovedstaden Minsk. Demonstrantene krever at opposisjonslederen Svetlana Tikhanovskaja blir ny president.

Vanlige mennesker blir behandlet som lovbrytere

En av dem som har blitt påvirket av de pågående demonstrasjonene i Hviterussland er Anna Shamko. Hun er opprinnelig fra Ukraina, men bor nå med sin mann og to barn på en gård like utenfor hovedstaden Minsk. Hun jobber som oversetter, og måtte tilbringe to netter i fengsel som følge av sitt arbeid i forbindelse med valget.

Anna Shamko Foto: Privat

– Noen dager før valget oversatte jeg et intervju for en polsk journalist. Jeg har to barn, og er ikke en veldig modig person, så derfor ble vi enige om at jeg ikke skulle oversette på demonstrasjoner eller protester for å minske sjansen for å bli arrestert.

Det hjalp ikke så mye, da hun dagen før valget ble arrestert av politiet i forbindelse med et intervju med en uavhengig valgobservatør. Politiets protokoll hevder at Shamko plaget kommisjonens medlemmer på et offentlig sted, ropte, krenket den offentlige orden og viste åpenbar respektløshet for samfunnet.

– Jeg skal også ha ignorert politiets krav og nektet å adlyde ordre. Alt dette er løgn, men etter 3 dager i varetektsfengsling ble jeg funnet skyldig og fikk en bot. 

Vitnene i rettsaken var medlemmer av kommisjonen og politiet som varetektsfengslet henne. Også i fengselet fikk Shamko erfare tilfeller av korrupsjon og innskrenkelser på sine rettigheter. 

– Når vi spurte om å få bruke toalettene, skrek vaktene til oss – “la oss få komme i buksa på deg!” De sa at frikene som har med seg dyner og tannbørster ikke ville få se tingene sine før rettssaken. 

Men personlige eiendeler ble aldri gitt tilbake der borte.

– En jente som trengte medisiner ble fortalt: “Hvis du dør, vil vi ringe en ambulanse.” Vi fikk ikke lov til å sove. Cellen stinket fryktelig. Mens vi ble overført fra en isolasjonsavdeling til en annen, ble jeg strippet naken tre ganger foran videokameraer. og tvunget til å sette meg ned flere ganger.

Opplevelsen var også et mareritt for de utenforstående.

– Ingen av mine venner og slektninger visste hvor jeg var. Jeg så mannen min etter rettssaken, forklarer Shamko. 

Feil retning

Da hun til slutt ble ført for retten sammen med de andre anholdte, trodde hun marerittet var over, men truslene og fornedrelsen stoppet imidlertid ikke der. 

– Sosialtjenesten har nå begynt å komme hjem til meg for å sjekke om vi takler foreldreansvar, sier hun.

Møtet med rettsvesenet bekreftet Shamkos oppfatning av at Lukasjenko styrer landet i feil retning. Som stadig flere hviterussere mener hun at Hviterusslands fremtid bør ligge i hendene på en annen president.

– Hviterusslands fremtid bør ikke tilhøre en gal diktator eller de væpnede vaktene hans. I disse dager ser jeg en samlet nasjon. Det er så mange fantastiske mennesker som er beredt til å hjelpe hverandre og jobbe for en felles sak. Alt vårt håp ligger i oss selv, sier Shamko.

Hun er ikke i tvil om hva som har skjedd i Hviterussland: Demokratiet er under større press enn noen gang før.

– Det som har skjedd her er en åpenbar forfalskning av valget. Politiet opptrer vilkårlig og folk har ikke noe håp om en ærlig rettssak. De har ikke respekt for mennesker.

Valgfusk har pågått lenge

En av dem som har sett valgfusket med egne øyne er Julia Simafieva. Hun er en poet, oversetter og en av grunnleggerne av det hviterussiske litterære magasinet PrajdziSvet. Hun har lenge opposisjonert mot de hviterussiske styresmaktene. 

Julia Simafieva Foto: Privat

– Jeg var med på min første demonstrasjon i 2000, da jeg var 18 og jeg nettopp hadde  flyttet til Minsk for å studere. I 2001 var det andre presidentvalget, hvor Lukasjenko vant igjen. Jeg så valgfusket med egne øyne, siden valglokalet var i studenthjemmet mitt, bare to rom unna rommet jeg bodde på. 

Men det var vanskelig å fortelle andre om hva som foregikk. Hun kunne heller ikke gå til uavhengige journalister, da disse ble sensurert eller pågrepet.

– Dessverre var det på den tiden ikke mobiltelefoner på rommene, og derfor kunne jeg bare fortelle til vennene mine om hvordan en politimann og lederen for valgkommisjonen byttet stemmesedler om natten.

Alle valg (med mulig unntak av de aller første i 1994) har vært gjenstand for valgfusk. Selv under valget i 2015, som det historisk sett var lavest publisitet rundt, var valgdeltakelsen i følge offisielle tall på hele 87%. Simafieva beskriver et land med et dødt politisk liv.

– Det virker som om grunnen er at ikke en eneste opposisjonspolitiker har vært i stand til å appellere til de ”brede massene”. Gjennom årene har vi lært å unngå innflytelse fra staten der det er mulig. Vi har gjerdet oss inne fra det, for du kan ikke leve i flere tiår bare med å kjempe, ​​det blir slitent, det tar bort dyrebar tid og energi. For for ofte har vi blitt overbevist om at endringer er umulige, at den politiske kampen er tapt.

Tror på maktskifte

Forsker ved NUPI, Julie Wilhelmsen, mener vi nå er vitne til et øyeblikk hvor denne illusjonen endelig brytes. Hun tror at det vil bli et maktskifte i Hviterussland, men at det store spørsmålet er hvordan det kommer til å skje. 

Julia Simafieva’s photo from the demonstration

– Akkurat nå er det en slags stillstand hvor Lukasjenko nok skjønner at han ikke får beholde makten, men ikke vil gi den fra seg. Samtidig får ikke demonstrantene og opposisjonen slippe til ennå.

Forskerens spådom støttes av Simafieva. Heller ikke hun ser hvordan et mer mangfoldig politisk miljø skal muliggjøres.

– Lukasjenkos utfordrere, Sergej Tikhanovskij og Viktor Babariko, ga folk håp om endringer i landet, men da de ble fengslet og ikke registrert som kandidater, følte vi alle forvirring og skuffelse. At de har sittet i fengsel på falske anklager i flere måneder, har også spilt en enorm rolle i at hviterussere har våknet.

Det store engasjementet lokalt kan potensielt ha følger for hele den post-sovjetiske blokken.  Wilhelmsen tror at situasjonen i Hviterussland får ringvirkninger i regionen, blant annet ved at Kreml frykter demonstrasjoner internt i Russland.

– Derfor vil de nok stramme inn grepet om opposisjonen i Russland.

For Simafieva tilbyr oppmerksomheten som nå rettes mot Hviterussland et håp om reform i retning av demokrati og maktseparasjon, men også internasjonal anerkjennelse av landets lange historie med det motsatte.  

– Vi er mennesker som dere, vi leser de samme bøkene, vi skriver også poesi og prosa, vi er fredselskende og lovlydige, men vi var og er redde, kanskje mer enn dere, fordi mange av oss vet hva det vil si å bli bortført fra gaten uten grunn og å bli dømt av en domstol til 15 dagers arrest, å bli torturert for moro skyld av representanter for politimyndigheter, å frykte for sine nærmeste og tilbringe uendelige netter bak fengselsmurene, å høre fortvilte rop fra de som blir torturert. Tenk om det var ditt voksne barn som ropte “mamma!”. Men denne frykten og skrekken, som fratok oss søvnen, klarte likevel ikke å bryte oss ned, men gjorde oss sterkere og dristigere og bare forsterket vårt ønske om å leve i en stat som vi kan stole på litt mer, avslutter hun.