Jeg har en familie nummer to. Den heter Metallica.
Jeg vil alltid huske når jeg dro til San Francisco i September 2019 for å se Metallica spille i deres hjemby sammen med San Francisco Symphony Orchestra. Jeg hadde vunnet muligheten til å kjøpe billett fordi jeg er med i fanklubben, og jeg kunne selvfølgelig ikke la sjansen gå fra meg, ikke bare fordi det var en unik mulighet – Metallica hadde bare spilt sammen med dem én gang før, i 1999, og kommer sannsynligvis ikke til å gjøre det igjen.
Men også fordi det var – og er – personlig. Når vi, fansen, møter opp på en konsert, kaller James Hetfield oss alltid for “Metallica-familien”. Og ja, hvis man er kynisk, bare er der for å bli underholdt en kveld, eller ikke tenker over betydningen av navnevalget, er det lett å avfeie det som simpelt skuespill. En måte å få folk til å møte opp på konserter på.

Men for mange som har hørt på Metallica store deler av livet, meg selv inkludert, er Metallica mer enn bare simpel underholdning. De er lydsporet til livene våre. De har vært der i noen av våre stolteste og svakeste øyeblikk, og resonnert med våre dypeste tanker, følelser og opplevelser. Så når James kaller oss for “familie”, tar vi det personlig.
Omtrent en måned etter at jeg hadde kommet hjem fra San Francisco, kom sjokknyheten om at James var blitt lagt inn til rehabilitering for alkoholproblemer igjen, over ti år etter første gang han var inne til behandling. For meg føltes det som om en far eller nær slektning hadde gått på et stort personlig nederlag, og jeg var ordentlig lei meg i flere uker i etterkant.
Jeg delte følelsene mine med Maria Gusarova, en Metallica-fan jeg ble kjent med i Moskva. Hun følte det på akkurat samme måte. Og på mange måter er hun som en søster for meg. Jeg har søstre og brødre over hele verden, som har tatover Metallica-relaterte bilder på armene eller går med Metallica-tøy for å vise hvor mye familien betyr for dem.
For oss er Metallica mer enn bare underholdning, mer enn bare musikk, mer enn bare et band: de er en del av livene våre. Vår andre familie, som støtter oss når vi har det som aller jævligst og løfter oss opp når vi når målene vi har satt oss i livene våre.
I går fikk familien bilder av at James var tilbake ved godt mot og i god behold. Han så ut som om han koste seg og hadde det bedre enn på lenge. For meg var det den beste bursdagsgaven jeg kunne fått.
Jeg delte et av bildene med Maria, og hun følte det på samme måte. Når James var i god behold føltes det som om en nær slektning nettopp var blitt friskmeldt og hadde overlevd en stor personlig tragedie. Selvfølgelig, vi visste at han ville komme seg gjennom det: James er en soldat, og hvis ikke han, som som hele livet vårt har oppfordret oss til å stå med rake rygger når det stormer på som verst, skulle klare å komme seg gjennom det, hvem skulle da klare det?
Likevel føltes det som en enorm lettelse å vite at han er i god behold.
Takk James. Og takk, Lars, Kirk, og Robert. Vi elsker dere.
Hilsen Familien.
Be First to Comment