Du vet de dagene hvor du våkner opp og bare vil skyte deg selv fordi verden er et forferdelig sted og du bare vil at noen skal klemme deg og si “alt kommer til å gå bra”?

Jeg hadde en av de dagene i dag, men jeg hadde ingen til å klemme meg så jeg bare begynte å skrive, som ser ut til, i økende grad, å være måten jeg finner ut av verden på.

Under følger et utdrag fra det som vil bli min nye bok, med den foreløpige arbeidstittelen 2486. Håper du liker det!

Idet jeg hører meldingen en gang til – “jeg venter deg utenfor Delovoy Tsentr” og går av på metrostasjonen, med sine – BESKRIVELSE HER – innser jeg hvor hun må være.
Jeg går til rulletrappen og løper oppover, i en fart som gjør at jeg får mange blikk idet jeg passerer menneskene på høyre side av meg, mange av dem kledd i pels. “Han er bionisk,” tenker de nok.
Da jeg har forsert rulletrappen løper jeg ut av stasjonen og kikker opp på Føderasjonstårnet – tre hundre og seksti meter høyt. Hvordan hun har klart å finne ut av at jeg hater høyder forstår jeg ikke. Det er ikke akkurat noe jeg har gått rundt og proklamert. Men til tider virker det som om hun kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Der det står foran meg ser Føderasjonstårnet mest av alt ut som et gigantisk seil av glass, noe som kunne vært bygget i Dubai, men er helt malplassert i Moskva. Men på den annen side – hva er egentlig Moskva om ikke en salig blanding av arkitektur fra Sovjetunionen som alltid satte funksjon over form, moderne kolosser som krampaktig forsøker å late som om de befinner seg lengre vest i Europa enn de egentlig gjør, og ulike bygninger fra forskjellige tidsepoker som er blitt skjøvet inn her og der etter den til enhver tids rådende forgodtbefinnende.
Når jeg begynner å forsere gaten mot Føderasjonstårnet blir jeg møtt av en vegg av snø og vind, som kryper inn under hver pore i huden, får de kunstige lemmene mine til å knirke i sømmene og får meg til å angre på at jeg i det hele tatt befinner meg ute på gaten, utenfor sengen min, utenfor min egen forstand, jaktende på en gal seriemorder som av en eller annen grunn har bestemt seg for at i kveld, den kaldeste så langt i år, er et perfekt tidspunkt å lokke meg opp på taket av Moskvas høyeste bygning.
Jeg kommer inn i resepsjonen på Føderasjonsbygningen. [BESKRIVELSE] Jeg ser ut som et snømonster, dekket som jeg er fra topp til tå, og rister av meg snøen før jeg fortsetter til heisen som skal ta meg til øverste etasje.
Oppe i øverste etasje finner jeg en nødutgang og dytter opp døren. Ute på taket er det helt tomt. Jeg ser meg rundt. På den andre siden av taket står en stige festet til en vegg. Den ser vaklevoren ut, skjelvende i den sterke vinden.
Men hun må være der oppe, tenker jeg, så jeg går motvillig over taket, med snø og vind rett i ansiktet, og begynner å forsere stigen. Den knirker idet jeg sakte men sikkert beveger meg oppover. Idet jeg er omtrent halvveis dukker det opp to blå lys på toppen av stigen. De har samme størrelse og form som to øyne, men jeg klarer ikke å avgjøre om de ser på meg. De bare stirrer, som to blå hull som lyser opp det hjerteskjærende kalde mørket jeg forserer.
Like fort som de dukket opp forsvinner de igjen, og etterlater seg et stummende mørke. Da jeg til slutt kravler over toppen av stigen og løfter hodet får jeg øye på henne: to meter høy – minst – kledd i sort fra topp til tå, med en tilhørende kappe som blafrer i vinden. Ansiktet er metallisk, og bare små flekker av kunstig hud er igjen av det som vanligvis ville ha dekket det indre. Hun ville sett ut som hundre tusen rubler om ikke så mye av det indre hadde vært avdekket – hun har høye kinnben, en stor munn og et symmetrisk ansikt. Hun har en slags skjerm på hodet, og fra den skinner to blå lys. “Det må være en skjerm som hjelper henne å se ultrafiolett lys,” tenker jeg.

“Du fant meg,” utbryter hun. Stemmen er hul, raspende, nesten like metallisk som resten av ansiktet. “Hun må ha endret stemmen sin når hun spilte inn meldingene,“ tenker jeg.

“Hva vil du meg,” spør jeg. Hun legger hodet på skakke som om hun ikke helt forstår spørsmålet.

“Spørsmålet er vel snarere, hva vil du meg,” spør hun.

“Jeg vil arrestere deg,” svarer jeg tørt.

“Og så jeg som trodde du var kommet for å få svar,” sier hun.

“Svar,” spør jeg.

“Svar på hvorfor jeg drepte alle de menneskene – hvorfor de fortjente å dø.”

“Antagelig fordi du er ennå en av dem som tror de befinner seg over loven,” sier jeg, uten å høres særlig overbevisende ut.

“Kom igjen, du er smartere enn som så. Du vet at alle de jeg drepte var mennesker – ingen av dem var bioniske, og alle hadde uttalt seg negativt om bioniske livsformer. Alle sammen ønsket oss døde, og fortjente å dø. Om jeg ikke hadde tatt meg av dem, kunne de utryddet hele rasen vår, inkludert deg.”

Jeg stirrer på henne som om hun er gal.

“Ikke se på meg på den måten. Kanskje du tror du er bedre enn vanlige bioniske livsformer fordi du var menneske, og fortsatt har et biologisk hjerte. Jeg vet de fortalte deg at hjernen din er biologisk, men det var en løgn, Dimitrij. Hjernen din består for det meste av nedbrytbar plast, karbon og silikon. Alle minnene dine, alle du noengang kjente, hele livet ditt er lagret der. Men de kan når som helst logge seg inn og se det du ser, høre det du hører og føle det du føler. Du er en slave – deres slave, Dimitrij. Om du ikke lengre fortsetter å gjøre en god jobb – å være nyttig for dem – vil de slå deg av og kvitte seg med deg,” sier hun.

“Du lyver,” skriker jeg.
“Jeg var en av de første bioniske livsformene med hjernekraft på størrelse med et menneske. Mitt kallenavn var Blå. Du ser kanskje hvorfor.”
Hun blinker med de lysende øynene sine.
“Men da Vladimir, grunnleggeren av Lenin Industries, innså at jeg kunne tenke selv ble jeg farlig for ham, så han forsøkte å ødelegge meg. Men jeg klarte å unnslippe. Siden da har jeg bygget opp kreftene mine igjen, gradvis, sakte men sikkert, for å sørge for rettferdighet for bioniske livsformer. Nå må du ta et valg, Dimitrij,” sier hun.
Hun trekker frem noe som ligner på et metallrør med en knapp på toppen. Hun trykker ned knappen, og jeg hører lyden av en dempet eksplosjon i etasjen nedenunder. “Det må være en brannbombe,” tenker jeg.
“Natalia er i etasjen nedenunder. Du kan forsøke å arrestere meg, og unngå at jeg setter igang en kjedereaksjon av brannbomber i hele tårnet, eller forsøke å redde henne,” sier hun.

Natalia. På netthinnen min kan jeg se de vettskremte, blå øynene hennes idet hun innser at hun er i ferd med å bli spist opp av et flammehav som sprinkleranlegget kanskje eller kanskje ikke klarer å slukke.
Kanskje det er instinktivt, som en gammel kjøter som værer blod, men jeg løper fremover mot kvinneskikkelsen foran meg. Hun står helt stille og ser på meg med et hånende smil.

Da jeg er halvveis dukker lukten av Natalias hår opp for meg. Hun dufter av sjokolade og appelsin. Nesten umerkelig begynner jeg å løpe saktere.
Til slutt stopper jeg opp. Jeg står stille i noe som føles som en liten evighet. Deretter snur jeg meg og begynner å løpe, først sakte, deretter raskere og raskere, i motsatt retning. Bak meg kan jeg høre en kaklende, manisk latter som bisart nok virker å bli høyere jo lengre vekk jeg løper.