– Du skjøt mange menn?

Anastasia var hvit i ansiktet.

– Det va forsidesak i aill dæm store avvisan. Men du e jo … hviterusser, e du itj? Uansætt, dæm dræpt kona og barnet mett. Æ va heilt ute av mett eget skinn. Mesta jobben i Kripos, men blei itj dømt før drap blant anna fordi dæm hadd våpen og holdt på å klargjør det største partiet med kokain i Norges historie. Men æ skull sjølsagt ha tilkalt forstærkninga. Heldigvis fekk æ mæ jobb som journalist i etterkant.

– Du gjorde det rette, sa Petter. Uten deg hadde vi kanskje fått en generasjon med kokainavhengige unge voksne nordmenn.

– Takk, sa Kurt og smilte unnskyldende.

– Takk, Kurt, for den gripende historien. No, mine vænna, mens vi venta på at maten ska bli servert, vil æ vis dokk grunnen te at æ invitert dokk hit i kveill, skjøt John inn.

Han trykket på en knapp under bordet, og sakte men sikkert materialiserte det seg en videoskjerm som gled ned fra taket tilhørende restauranten ved siden av verandaen de satt på.

Da den var helt nede snudde John seg selv og stolen mot skjermen og tok opp mobilen sin, en Samsung Galaxy Beam i8530.

– Kurt, Rebecca, snu dokk, dette vil dokk itj gå glipp a!

Begge snudde seg idet John la mobilen på bordflaten og startet en innebygd prosjektor.

– Ka e det der?

På skjermen åpenbarte det seg et rom i en gråhvit fargepalett.

– Dette, mine vænna, e et brann-, skudd-, og bombesikkert oppbevaringsrom i huset mett. Akkurat no har det kun to ting i sæ: malerian æ nættopp har skaffa mæ, Autumn in Bavaria og Several Circles.

John trykket på skjermen til mobilen, og Kurt la merke til at når han gjorde det begynte kameraet i rommet å bevege seg. Snart hadde det zoomet inn på et maleri som forestilte noe som så ut som en allé omkranset av trær. Den ledet til noe som så ut som et kirkespir langt borte.

– Herregud, utbrøt Petter. Hvor mye kostet dette deg igjen?

– Ca. 206 milliona. Men det veit du jo allerede …

Petter sukket.

– Kan fortsatt ikke tro at du fikk Autumn in Bavaria så billig …

Kurt snudde seg mot Petter.

– Læs du itj avisa? Aftenbladet skreiv nættopp ein sak om at salgsprisen va rekordhøg.

John smilte skjevt.

– Æ kom vel itj akkurat godt ut av den saka …

Petter fnøs.

– Jeg kunne ha betalt det dobbelte om jeg ikke var opptatt den helgen.

– Så, så, sa Anastasia og klappet Petter på ryggen. Du kan gjøre det neste gang.

Akkurat da kom Hugo Friis ut av restaurant-bygningen ved siden av dem med to dype tallerkener.

– Første rett, annonserte han. Nordnorsk feskesuppe!

Samtlige øyne rundt bordet vendte seg mot ham idet han plasserte tallerkenene foran Kurt og John.

– Bon appétit, sa han.

– Is that fish soup, bemerket Rebecca.

– Yes, it is, svarte Kurt.

– Ser himmelsk ut, svarte Rebecca.

Da alle hadde spist fiskesuppen, snudde John seg igjen og rettet alles oppmerksomhet mot skjermen på ny.

– Som dokk sikkert veit kjøpt æ også et anna maleri, næmlig Ceveral Circles. Igjen trykket han på mobilen, og snart hadde det dukket opp et nytt maleri på skjermen.

Rebecca gispet.

– Det er nydelig!

Bildet forestilte flere sirkler i forskjellige størrelser på en matt bakgrunn.

– Det er enda mer nydelig i verkeligheita, svarte John. Det minn mæ om verdensrommet.

– Skal ikke Kandinskij ha sagt at det var favorittmaleriet hans, undret Anastasia.

Petter nikket ivrig.

– Det stemmer, kjære. Han klarte aldri å overgå det senere i livet, mente han.

– Så, sa Karl Homme og tittet på John med et lurt smil om munnen. En fugl fortalte meg at du hadde kjøpt Casa de Aliaga fra Aliaga-familien og bor der nå?

John så forbløffet på Karl Homme.

– Hvordan visste du det?

– Jeg har mine kilder. Det er jo ganske trist for Limas mange turister, men desto bedre for meg.

Karl gliste.

– Jeg hadde nemlig tenkt å dedikere et kapittel i min nye bok til det. Nå kommer boken min til å bli enda mer populær. Ja, for jeg får vel komme på besøk, John?

John sukket, men smilte skjevt.

– Selvsagt får du det.

Karl smilte.

– Takker og bukker! For dere som ikke vet det er Casa de Aliaga det tidligere huset til general Jerónimo Aliaga, skjenket ham av selveste Fransisco Pizarro, slik at de kunne være naboer. Aliaga var Pizarros mest betrodde general. Han var blant annet med under eksekusjonen av Athahualpha, den siste Azteker-kongen. Står sverdet i huset ennå, John?

John smilte skjevt.

– Ingenting unnslipper deg, gjør det vel? Sverdet var ett av klenodiene som familien dessverre insisterte på å beholde. For så vidt forståelig, i og med at det er over fire hundre år gammelt.

*

– Skal vi gå te toppen av pyramidan? John tørket seg fornøyd om munnen med en serviett.

– Høres ut som en god idé, sa Kurt og la fra seg teskjeen han hadde i hånden.

Vanligvis var Tiramisu noe av det beste Kurt visste om, men akkurat nå var han så mett etter en dobbel porsjon Ceviche at det lå en halvspist Tiramisu igjen på tallerkenen hans.

– Enig, sa Karl Homme. La oss gå, erklærte han og reiste seg umiddelbart fra stolen.

– Jeg er gammel og sliten, og orker ikke gå dit. Men jeg kan gjerne bli med rundt på området ellers, erklærte Rebecca.

John smilte.

– Det går greit, jeg kan plukke deg opp etterpå.

– Så fascinerende, sa Anastasia. Kan man se utover hele byen?

– Vel, deler av den, i alle fall, sa John.

Kurt tok opp en sigarett fra brystlommen sin og tente den, før han reiste seg fra stolen og hang seg på det lille toget av mennesker som var begynt å bevege seg i retning pyramidene, ledet an av John Fredly.

– Kor lang tid tok det å bygg dæm her, spurte Kurt idet de var halvveis oppe på den største pyramiden.

– Det e det faktisk ingen som veit, svarte John.

– Her ofra dæm unge kvinnfolk og babya te havguden sin, sa John og pekte mot en rekke skyskrapere i horisonten da de hadde nådd toppen.

Idet John hadde kommet seg på toppen av pyramiden satte Anastasia i et hyl.

– Ka e det, spurte Kurt, som fortsatt hadde noen meter igjen å gå før han nådde toppen.

Pass deg, skrek Petter idet John kom mot Kurt i en rasende fart med ryggen først. Han holdt hendene mot strupen og landet i armene på Kurt med en slik fart at de holdt på å falle begge to.

Idet ansiktene til Petter og Karl dukket opp fra toppen av pyramiden hadde Kurt lagt fra seg John Fredly og stod over ham med et bekymret uttrykk i ansiktet.

– Går det bra der nede, spurte Petter og Karl i kor.

– Han e skutt i brystet, sa Kurt. Han va død når han landa hos mæ.

Et par timer senere satt Kurt Hammer i en mørk glassbygning i General Vidal gate nummer 250, nærmere bestemt på et hvitkalket avhørsrom. To unge politioffiserer med sorte capser trukket langt ned i pannen satt på andre siden av et lite bord, med en mikrofon foran seg. Fordi Kurt ikke kunne stort mer enn turist-spansk hadde den lokale politistasjonen brukt nærmere en time på å finne en offiser som kunne stort mer enn barneskoleengelsk.

Til slutt hadde de funnet en som så ut som om hun knapt var ferdig med politihøgskolen. Nå stod hun i et hjørne og simultanoversatte den pågående samtalen. Hun så på dem med trette, litt trekantede peruvianske øyne.

– … hva er det som får deg til å tro han er skutt, herr Hammer?

– Det faktum at han har et kulehull gjennom brystet?

– … så hvorfor var han da død når han landet i armene dine?

– Det e itj min oppgave å finn ut av. Men ‘n holdt sæ som sagt te halsen da ‘n traff mæ.

– Javel, señor Hammer. Det var alt for nå. De kan gå, men kan ikke forlate landet før de er sjekket ut av saken.

– Hadd itj nå plana om det, sjø.

– Señorita Lopez kan følge dem ut.

Kurt reiste seg, tok ut en sigarett fra brystlommen og satte den i munnen før han gikk bort til den unge damen i hjørnet.

– Unnskyld, men det er ikke lov til å røyke her inne, señor Hammer.

Kurt bare nikket til svar og gikk ut av døren. Bak seg kunne han høre et resignert sukk idet den unge damen som knapt nådde ham til halsen lukket døren bak ham.

Da Kurt stod ute på gaten kikket han på klokken idet en svart taxi med gule og svarte firkanter på siden stoppet for å plukke ham opp. Klokken hadde bikket to.

Idet Kurt entret den hvitmalte resepsjonen ble han møtt av en trøtt franskmann med dreads som satt bak disken.

– Kurt! Hvor har du vært? Ikke på vannvogna igjen, vel?

– Hos politiet.

Franskmannen presenterte seg til Kurt, da han ankom, som Jean Luc. Nå himlet han med øynene.

– Haha, veldig morsomt.

Kurt var for sliten til å forklare nærmere, så han forlot resepsjonen til fordel for rommet sitt. Da han hadde låst seg inn i det røde rommet satte han seg ned på kanten av dobbeltsengen og begynte å kle av seg. Den lyseblå hawaiiskjorten og jeansene han hadde på seg la han i en pen haug på gulvet ved siden av sengen.

Til slutt la Kurt hodet på puten, vel vitende om at han ikke kom til å få sove.