Havkrysseren Heyerdahl

Thor Heyerdahl åpnet verdens øyne for kulturutveksling mellom sør-amerikanere og Polynesia, lenge før noen hadde trodd at det gikk an. Kritikere mente teoriene hans var feil, men en nylig publisert studie viser noe annet.

Eventyreren og etnografen Thor Heyerdahl ble født i 1914, på en tid da verden fortsatt var i en brytningsperiode mellom det kjente og ukjente. Store deler av verden var allerede kartlagt, men det gjensto fortsatt områder der mennesker ikke hadde satt sin fot. Spørsmål om hvordan verden ble bosatt, og hvordan det kunne eksistere mennesker på noen av verdens mest avsidesliggende steder var ubesvarte. Disse spørsmålene preget store deler av Heyerdahls liv, og en nylig publisert studie kaster nytt lys over saken.

Hvor kom polynesierne fra?

Hvordan øygruppen Polynesia ble bosatt ble et sentralt spørsmål for Thor Heyerdahl. Var det folk fra Peru i Sør-Amerika, eller folk fra Asia som hadde befolket denne øygruppen? På hans tid var den allment godtatte teorien at Polynesia måtte ha blitt bosatt fra Asia, ettersom det lå nærmere.

Heyerdahl gjorde seg derimot andre betraktninger, da han i 1937 dro på en kombinert bryllupsreise og ekspedisjon til øyen Fatu Hiva i Polynesia, sammen med sin første kone Liv. Målet med reisen var å forlate sivilisasjonen og leve i komplett harmoni med naturen. Under oppholdet la han merke til at vegetasjonen, vinden og havstrømmene indikerte at Polynesia kunne ha blitt bosatt fra Sør-Amerika heller enn Asia. Den muntlige fortellertradisjonen på begge sider av Stillehavet om en mektig gud støttet også denne teorien.

Kon-Tiki

Guden Viracocha lagde universet, solen, månen, stjernene og tiden, og ble tilbedt av sør-amerikanere som guden av solen og stormer. Han skal ha reist seg opp fra Titikaka-sjøen i Sør-Amerika under den mørke tiden for å fremkalle lys. Han skapte mennesker ved å blåse liv i steiner, men de første menneskene var hjerneløse kjemper som gjorde ham misfornøyd. Så han ødela dem med en flod og skapte nye, bedre mennesker fra små steiner. Viracocha skal ha forsvunnet over stillehavet for aldri å returnere. Han er bedre kjent som Kon-Tiki.

Heyerdahl undret seg over hvordan fortellinger om solguden Kon-Tiki også hadde oppstått på Polynesia.

Etter å ha bodd sammen med Kwakiutl-indianerne fra 1939-1940, begynte en teori å forme seg i hodet hans. Han bestemte seg i 1947 for at han skulle foreta den samme reisen som Kon-Tiki gjorde for over tusen år siden for å bevise at teorien om at Polynesia ble bosatt av sør-amerikanere stemte. Han hadde da opplevd nederlag på nederlag hos vitenskapelige utgivere som nektet å publisere teorien hans i tidsskriftene sine. Fordi ingen trodde på teorien hans, klarte han heller ikke å skaffe finansiering til ekspedisjonen. Men etter å ha samlet sammen et kobbel av modige eventyrere fra Norge og Sverige – en av dem, Torstein Raaby, skulle senere dø i et forsøk på å nå Nordpolen på ski – klarte han til slutt å overbevise presidenten av Peru, Jose Luis Bustamente y Rivero, om at peruvianere kan ha vært de første som satte sine føtter på Polynesia. Dermed skaffet presidenten penger til veie gjennom sine kontakter i den amerikanske marinen. 

Etter 101 dager til havs, på en balsaflåte som alle trodde kom til å synke, klarte Heyerdahl og mannskapet å komme seg i land på atollen Raroia. Selv om ekspedisjonen var opphav til to bøker samt en Oscar-vinnende dokumentarfilm, klarte han aldri å overbevise andre vitenskapsfolk om at han hadde rett. Før nå.

Nye funn

En nylig publisert forskningsartikkel i tidsskriftet Nature viser at det likevel har vært kontakt mellom polynesiere og folk fra det som i dag er Colombia rundt år 1200 e.v.t. Det var en skjebnens ironi at de første sør-amerikanerne ser ut til å ha dukket opp på Fatu Hiva, som også var Heyerdahls første møte med Polynesia. Det betyr at Heyerdahl hadde rett i at verdenshavene ble krysset av folk fra eldgamle sivilisasjoner i Sør-Amerika. I og med at DNA fra Sør-Amerika finnes i dagens polynesiere, betyr det at folkene ikke bare utvekslet kultur da de møttes – for eksempel ananas, som opprinnelig er en Sør-Amerikansk frukt – men de fikk også barn sammen.

Reidar Solsvik, kurator ved Kon-Tiki-museet, mener at denne studien har mye å si for Heyerdahls ettermæle.

– Studien beviser at det må ha eksistert kontakt mellom sør-amerikanere og polynesiere. Hvis det skulle vise seg ved senere undersøkelser at sør-amerikanske indianere faktisk har seilt ut i Stillehavet og ankommet Polynesia før antatt asiatiske sivilisasjoner, så ville det bli enda mer betydningsfullt, sier Solsvik.

Han tror at Heyerdahl ville sagt seg godt fornøyd med studien.

– Han hadde i hvert fall fokusert på det faktum at spørsmålene han stilte i alle år var vel funderte, og at de nye studiene gjør at de nå endelig kan diskuteres ordentlig.

Galapagos

I 1953, kort tid etter Kon-Tiki ekspedisjonen, dro Heyerdahl sammen med to arkeologer til Galapagos-øyene. Heyerdahl trodde at også disse øyene først ble befolket av sør-amerikanere. De fant inka-fløyter og glasskår fra keramikk som underbygget denne teorien. Etter DNA-funnene i Polynesia virker det sannsynlig at han kan ha hatt rett også her. Tidligere studier har vist at det er DNA som stammer fra Sør-Amerika blant befolkningen på Påskeøya. Forskningsmagasinet Apollon skrev om slike funn i 2007.

I 1999, over førti år senere, lanserte Heyerdahl Heyerdahl-prisen. For å kvalifisere for prisen, må den nominerte ha gitt et enestående bidrag til fordel for miljøet. Heyerdahl var altså flere tiår foran resten av verden når det kom til å innse at vi holder på å ødelegge kloden med forurensning.Heyerdahl døde tre år etter lanseringen av Heyerdahl-prisen, i Colla Michieri i Italia, der han feiret påsken sammen med familien.