Trøbbel i Trondheim er Mats Vederhus sin andre roman. Den ble sluppet i 2015.
Prolog
Slik han lå fremfor henne i det øyeblikket visste hun at det ikke fantes noen vei tilbake. Øynene liksom stakk ut av hodet, lik dem hun hadde sett på frosker de skulle dissekere i naturfag-timene på barneskolen. Tungen var opphovnet og stakk ut av munnen. Ansiktet hadde fått et sykelig skjær av blått. Den skreddersydde dressen hang slapt og livløst på kroppen, og all status den tidligere måtte ha tilført ham var nå bare et vagt minne.
Hvorfor kalte han meg en hore? Det var ikke så mye lyden av ordet, men assosiasjonene det brakte med seg som fikk frem djevelen i henne. Før hun dro hadde hun lovet seg selv at dette landet skulle bli en ny start. Hun sukket, snudde seg, gikk ut av båsen og lukket døren etter seg. Jeg kunne ikke noe for det, det var hans feil. Hun entret inngangshallen på Værnes flyplass.
Utenfor inngangshallen var det begynt å regne. Hun satte seg inn i den første taxien hun kunne finne.
«Hvor skal du?»
«Bordell,» svarte hun.
Hun likte ikke velkomsten, men likevel – dette landet hadde potensial.
*
I Aftenbladets nye lokaler i Ferjemannsveien 10 hersket en stemning av kontrollert kaos. Nesten alle journalistene var ute på oppdrag eller arbeidet hjemmefra mens de ventet på at kontorlandskapet skulle ferdigstilles. Redaktør Karlsen hadde lett seg frem til en av de få som var til stede blant flytteesker, flate pakker fra IKEA, skrivere og bærbare PCer som var satt opp på improviserte bordflater.
«Hammer, din jævla idiot. Våkn opp, det er en fyr som er drept på et toalett!»
«Hm, zzz.. hæ?»
Redaktør Karlsen så oppgitt ned på sin mest upålitelige medarbeider.
«Nærmere bestemt på Værnes. Egentlig burde jeg vel bare la deg få sov videre, men det er ingen andre som kan ta dette nå.»
«Slapp ‘a, sjef. Jeg og Hansen tar oss av dette.»
Karlsen sukket. «Det var det jeg var redd for at du skulle si, sjø. Bare ikke drekk flere pils!»
«Neida,» mumlet han, karret tweedfrakken til seg fra stolen og slengte den utenpå sin gule dress. «Hansen, kom, vi skal til Værnes – helst i dag!»
Den unge deltidsvikaren Frank Hansen så opp fra PC-skjermen og kastet et skeptisk blikk på den lange skikkelsen. Hvem var det Felicia i underholdningsavdelingen hadde sagt at han lignet på? Jeff Bridges, var det! Selv med fedora og en sigarett konstant hengende ut av munnviken kunne man ikke unngå sammenligningen. Utseendemessig kunne de ikke vært mer forskjellige. Frank Hansen var av middels høyde med en begynnende kulemage. Han hadde kort, brunt hår og tettsittende blå øyne som så ut til å blunke usedvanlig mye.
«Greit, men jeg drikker ikke på jobb, bare så du veit det.»
«Det er fordi du ikke har vært lenge nok i gamet det, Hansen.»
«Slapp av, Hammer. Jeg vet hva som skjedde. Alle i redaksjonen veit det. Det var førstesideoppslag i VG for faen.»
Hammer snøftet, og sa ikke noe mer før de var kommet ut i en av bilene til Aftenbladet.
«Hør her din lille snørrvalp. Det er ikke derfor jeg drikker, bare så vi har det heilt på det rene! Det har gått to år, jeg er over det der nå.»
«Ja vel. Hadde det vært meg hadde jeg antagelig langtidssykemeldt meg på ubestemt tid og dratt til Bahamas. Jeg synes du har håndtert situasjonen bra, jeg. Men jeg drikker fortsatt ikke på jobb.»
Hammer lente seg tilbake i setet og trakk fedoraen godt over pannen idet Hansen gasset på i retning Værnes.