Bernhoft spiller på USF Verftet.

Bernhoft spiller på USF Verftet.

Bernhoft, eller Jarle Bernhoft som han egentlig heter, har reist over store deler av verden med musikken sin. Drivkraften er på mange måter den samme som før, men har endret seg siden han ble far.

Stoff møter ham på bakrommet hans før konserten på USF Verftet i Bergen den åttende oktober. Han er veldig blid og utadvendt, og byr på kaffe samtidig som han forteller historier fra et langt liv på veien.

I den grad han har en ambisjon om suksess, sier han, tar den utgangspunkt i sønnen hans.

– Jeg vil veldig gjerne få inn sønnen min igjen. Da han var ett år ville han ikke høre på noe annet enn min musikk.

På tross av at han over tid har bygget seg opp en trofast fanbase i Norge, er han glassklar på at drivkraften hans er den samme som alltid.

– Jeg har egentlig aldri vært så veldig ambisiøs når det gjelder suksess. Det finnes selvsagt fordeler, som at regningene betaler seg selv og sånt, men det har aldri vært en drivkraft for meg.

Drivkraften, sier han, er at han er ekstremt ambisiøs musikalsk.

– Jeg vil lage dritbra musikk, og gjerne musikk som jeg kanskje ikke har leflet med før. Kanskje til og med musikk som aldri har blitt leflet med før.

Dette gjorde han til gangs da han gikk fra å transformere seg selv fra en rockegud i gruppen Span til å bli en myk soulmusiker som stod på egne ben.

– Litt sånne subtile sjangerblandinger og sammenstillinger av lyder og tekstlige bilder – det er drivkraften min.

Kortere, men ikke dårligere

Bernhoft har ikke utgitt et album siden 2014. Da han skulle gi ut musikk i år falt valget på EP i stedet for et helt album.

– Jeg hadde lyst til å utforske det kortformatet, jeg innså at det var lenge siden jeg hadde satt meg ned og hørt på et album fra A til Å, uten at det kom noen distraksjoner inni der.  Det føltes som en refleksjon av … kanskje en fragmentert samtid, hvor kortformatet og enkeltlåter har fått stor betydning.

Men han mener også at det har å gjøre med at etter å ha gitt ut tre soloalbum har listen blitt litt høyere for hver utgivelse.

– På den første skiven min var jeg liksom fornøyd hvis det fantes én kul setning per låt. Og så kommer neste skive, og så kommer tredje skive, og så går det jo bedre og bedre for deg, da, sant?

Bernhoft medgir at det føles som om det å gi ut EP på en måte er en litt annen gren. Hvis man tenker på plateutgivelse som lengdehopp eller stavsprang, så blir en EP mer som spydkast eller kulestøt.

På tross av at Marit Larsen og Honningbarna har gikk ut album med lengde på mindre enn én time i år, tror han ikke det er et tegn i tiden.

– Jeg tror de greiene der går litt i syklus. På syttitallet var en vinylplate definert av teknologien. Hvis du ikke skulle gå på bekostning av lydkvaliteten kunne du ikke ha mer enn tjueto og et halvt minutt per side. Og hvis du ikke skulle gi ut dobbeltalbum, som hadde masse ekstra kostnader forbundet med seg, var maks lengde på et album førtifem minutter.

Deretter, påpeker han, kom CD-en og muliggjorde sytti minutter med musikk på en utgivelse, kanskje til og med mer.

– Jeg husker Wyclef Jean hadde en skive som det var kanskje atten-nitten låter på. Så har det kommet en motreaksjon mot det. Vinylen har kommet tilbake som hovedformatet fysisk, og da har teknologien blitt bedre, så nå kan man ha tjuefem minutter per side. Men likevel, det er noen fysiske begrensninger der som setter standarden.

Meningen med alt

Men tilbake til dette med suksess. Hvordan gikk det egentlig med sønnen?

– Nå har sønnen vært gjennom en svær fase med annen musikk som jeg selv syntes var bra, fordi jeg gjerne ville pushe ham til å høre på for eksempel gammel AC/DC.

– Og han tok det til seg som fanken, men ikke gammel! Han ville høre Stiff Upper Lip, liksom, ny AC/DC. Og gammel ZZ Top – neida! Han ville høre Gots To Get Paid liksom, fra totusen og ti eller elleve. Jeg syntes det var så rart – men nå! Etter miksingen av de siste låtene mine vil han bare høre på meg igjen. YES!

Han skriker, putter armene i været og gliser.

– Suksess! Man må nå ut til kidsa, veit du, det er en viktig del av popmusikken.