Bandet Major Parkinson har gjennomgått en transformasjon. Medlemmer har sluttet, andre har blitt med. Bandets nye fiolinist Claudia Cox møter STOFF utenfor Duper Studios lokaler, hvor bandet har mikset sin siste singel.

Inne i lokalene sitter også vokalist Jon Ivar Kollbotn og pianist Lars Christian Bjørknes.

Bjørknes sier at den nye singelen vil slippes digitalt sjuende oktober, men at den vil være tilgjengelig eksklusivt for fans på konserter i Bergen (Hulen) og Oslo før det.

– Denne singelen er mer orkestrert enn våre tidligere arbeider, sier Kollbotn. Den har flere lag og er mer dynamisk, mer som en filmisk opplevelse. Det er den største forskjellen. Samtidig er det en utfordring, for det er lett at sangene høres cheesy ut når man orkestrerer dem. Derfor er det viktig at vi har en produksjon som får lydbildet til å høres litt analogt og tidløst ut. Vi har fortsatt de samme instrumentene, men … 17:18

– … det er nye impulser i lydbildet nå, fordi vi endret halve bandet, supplerer Bjørknes.

– … og en jente, påpeker Cox.

– … og en jente. En jente på en fiolin, sier Kollbotn lattermildt.

Alle ler.

Grunnen til at singelen slippes først på konsertene, sier Kollbotn, er fordi det tar lengre tid å gjøre den tilgjengelig digitalt.

– Dessuten er det en fin liten bonus for fans som kommer på konsertene, sier Bjørknes.

Bjørknes påpeker at de får en god del av inntektene sine fra Spotify, og slik sett ikke har noe imot strømming som plattform.

– Vi har faktisk vårt eget plateselskap, og kutter ut mellommannen. Singelen er for øvrig mer pop-orientert. Vi har ikke sluttet med progressiv-rock, men singelen befinner seg i et mer pop-orientert landskap, sier Bjørknes.

Konserter

Major Parkinson har ikke noen turné denne høsten, men har nylig spilt på John Dee i Oslo og Klimafestivalen i Trondheim.

– Hovedfokuset vårt nå er på å fullføre albumet, så drar vi på turné til våren.

– Kanskje Australia, skyter Cox inn. Jeg har noen venner på de riktige plassene, så kanskje vi kan spille på noen festivaler og lignende.

Nye medlemmer

– Vi hadde omtrent ett år med nedetid, etter at halve bandet ga seg, sier Bjørknes. Vi måtte forsøke å finne ut hvilken retning vi ville ta videre.

Vokalist Kollbotn sier at de hadde to valg.

– Enten kunne vi legge oss ned og bare gi opp, eller fortsette. Vi valgte å fortsette.

– Og var kjempeheldige med de nye medlemmene, supplerer Bjørknes. Bandet er friskere enn det har vært så lenge jeg har vært medlem.

Først av alt, sier Kollbotn, fikk de en ny trommis fra Grieg-akademiet.

– Han heter Sondre Veland og kommer fra en jazz-bakgrunn, det er veldig forskjellig fra vår stil, så det utgjør en stor forskjell. Han spiller i bandet Dobbeltgjenger, og kan spille den samme rytmen på tretti forskjellige måter. I tillegg har vi to nye gitarister. Begge er veldig alternative i sine tilnærminger. Den ene, Øystein Bech-Eriksen, har spilt i Det Skandaløse Orkester og Uttak, og har jazz-bakgrunn, sier Kollbotn.

– Den andre, Sondre Skollevoll, står bak bandet Moron Police. Så er det Claudia, du kan introdusere deg selv, sier Bjørknes.

– Jeg kommer fra Australia, og flyttet hit for å studere klassisk fiolin ved Grieg-akademiet. Jeg ble nettopp ferdig med min masteravhandling. Jeg har jobbet for Borealis, en eksperimentell musikkfestival her. Jeg har et sirkusorkester i Wien, og har spilt mange rare ting som jeg antar at Jon Ivar og Lars Christian satte pris på. Jeg pleide å være en gymnasiast, så det er derfor jeg har et sirkusorkester. Av en eller annen grunn er australiere veldig tiltrukket til Europa. Min originale plan var å være her i ett år for å studere musikk, men så fant jeg ut at Bergen er en veldig kreativ by. Når jeg kom hit ville jeg egentlig bare være en orkestermusiker, men så begynte jeg å eksperimentere med alle slags andre typer musikk. Jeg liker klassisk musikk, men dette er så mye mer frigjørende, sier Cox.

– Jeg synes det er klassiske elementer i musikken, sier Kollbotn.

– Jeg er forbauset over at så mange av de gamle melodiene fungerte på fiolin, medgir Cox.

– Faktisk ble mange av de gamle melodiene laget på digitale-instrumenter og konvertert til gitar etterpå. Arbeidsprosessen vår er slik at vi kommer opp med en melodi og så spiller vi den digitalt, før den blir til en gitarmelodi. Eller vi kan for eksempel lage en gitarmelodi, og så blir den til en fiolinmelodi, sier Kollbotn.

Jobber deltid

Kollbotn medgir at alle jobber utenom musikken. Det er noe man er nødt til når man jobber med musikk, forklarer han.

– Men vi finner alltid tid, og er i studio nesten hver dag, sier han.

– Jeg jobber deltid. Det er veldig lite penger som kommer inn fra bandet. Eller, det stemmer vel ikke helt – det er mye penger som kommer inn, men vi ser ikke noe til dem, fordi de går til å spille inn musikken, sier Bjørknes.

Inspirert av alt

På spørsmål om hva som inspirerer dem som musikere sier Kollbotn og Cox at det er et nærmest umulig spørsmål å svare på.

– Jeg prøver å lytte på alt, men får mye inspirasjon fra film. Etter min mening er bandet Cardiac et av de beste bandene i historien, faktisk. De kombinerer elementer av progressiv musikk med orkestrert, symfonisk musikk. De var veldig populære på begynnelsen av åttitallet, men fikk aldri en ordentlig platekontrakt. Derfor fikk de aldri anerkjennelsen de fortjente. Når du lytter til albumene deres er produksjonen ikke så god, men sangene har så mange interessante elementer. En sang kan ha flere idéer i seg enn et typisk band har i løpet av sitt liv. Det er faktisk helt sinnsykt, sier Kollbotn.

– Og kult-serier, som Twin Peaks, skyter Cox inn.

Både Cox og Kollbotn har veldig klare oppfatninger om hva man bør gjøre hvis man studerer musikk eller er musiker.

– Man må eksperimentere og prøve ut nye ting hele tiden!

– Det er veldig viktig å ha andre innflytelser, uansett hva man gjør. For eksempel studerte jeg litteratur. Man blir gal hvis man gjør det samme hele tiden og henger med de samme folkene, supplerer Kollbotn.

Det eksperimentelle elementet

Som musiker i et progressivt band, er Kollbotn likevel opptatt av at det ikke nytter å være progressiv bare for å være det.

– Jeg synes man alltid bør følge sangen. Vi prøver ikke bevisst å tenke at «nå skal vi gjøre noe sprøtt, nå skal vi gjøre noe vilt», men det eksperimentelle elementet er alltid der. Hvis man låser seg selv inn i en boks kan man ikke la sangen komme til live, så man må ha alle muligheter åpne. Det er en prosess som tar mye tid, men hvis man er villig til å ofre tid er det verdt det, avslutter Kollbotn.