Category: Reviews

Anmeldelse: Hollow City (Spøkelsesbyen)

“Look!” Enoch shouted, standing up in the boat next to ours. “It’s disappearing!”

A spectral fog enshrouded the island, blanking it from view, and we broke from rowing to watch it fade. “Say goodbye to our island,” Emma said, standing and removing her big hat. “We may never see it again.”

“Farewell, island,” said Hugh.

“You were so good to us.”

Horace set his oar down and waved.  “Goodbye, house. I shall miss all your rooms and gardens, but most of all I shall miss my bed.”

“So long, loop,” Olive sniffled. “Thank you for keeping us safe all these years.”

“Good years,” said Bronwyn. “The best I’ve known.”

Cover of the book

Cover of the book “Hollow City” by Ransom Riggs.

I den andre boken i serien om Miss Peregrine og hennes særegne barn, får forfatteren Ransom Riggs ungene til å forlate sin trygge øy i jakten på deres verge.

Boken er mye mørkere enn den første enkelte steder, Jacobs forhold til Emma er mye mer solid enn i den første boken, og Jacob finner ut mye mer om hvem han er i denne boken.

Denne boke introduserer og hovedskurken i serien, Caul. Han er like ekkel og avskyelig som du kan forvente hvis du leste den første boken. Boken har mye mer av det som gjorde den første boken bra: særegenhet, bilder, action og spenning.

Kort sagt, hvis du likte den første, vil du like denne. Hvis du elsket den første, vil du sluke denne!

Denne boken er oversatt til norsk som Spøkelsesbyen.

Godt gjennomført debutroman

1200x630bf

Skyggejakten av Jørgen Jæger er en kriminalroman om politimannen Ole Vik. Det er den første boken om politimannen, og den kom ut i 2003.

Boken dreier seg om en sak hvor den paranoide og schizofrene skraphandleren Ingolf Holgersen tilsynelatende har drept sin egen hushjelp.

På grunn av tilstanden hans er det vanskelig, for ikke å si umulig, å bevise hva som har skjedd, og Ole Vik har en spennende sak foran seg. Saken skal vise seg å kaste mistanke på ansatte i hans egen stab, noe som får Vik til å begynne å tvile på hvem han omgir seg med.

Selv om jeg personlig savner litt action i denne boken, har Jørgen Jæger gjort en gjennomført jobb og har klart å skape et godt krimdrama.

Jeg har litt problemer med å identifisere meg med Ole Vik, fordi han er mye eldre enn meg, men på tross av dette hang jeg med helt til slutten av dette mysteriet.

Karakterbyggingen er god, og det er lett å sette seg inn i psykologien til de ulike karakterene. Ting som trekker ned er Jægers fortellerstil, som ofte er litt saktegående og preget av et godt voksent språk (to ord han bruker mye er «nyfiken(t)» og «myndig»).

Men alt i alt kan denne boken anbefales til folk som liker nordisk krimlitteratur.

Anmeldelse: Miss Peregrine og den hemmelige øya

I wanted to tell him. I wanted to explain everything, and for him to tell me he understood and to offer some tidbit of parental advice. I wanted, in that moment, for everything to go back to the way it had been the way it had been before we came here; back before I ever found that letter from miss Peregrine, back when I was just a sort-of-normal messed-up rich kid in the suburbs. Instead, I sat next to my dad for awhile and talked about nothing, and tried to remember what my life had been like in that unfathomably distant era that was four weeks ago, or imagine what my life would be like four weeks from now – but I couldn’t. Eventually we ran out of nothing to talk about, and I excused myself and went upstairs to be alone.

Miss Peregrine's Home for Peculiar Children

Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children

Miss Peregrine og Øyas hemmelighet (originaltittel: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children) er en dyster, men hjertevarm, underlig, men logisk, bildebok som først og fremst er en glitrende debutroman av den amerikanske forfatteren Ransom Riggs.

Den utkom på norsk i 2012. Hvert kapittel inneholder ett til fire underlige svart-hvitt-bilder som illustrerer fortellingen. Boken er en utypisk fantasy-roman/bildebok som handler om den rike gutten Jacob som lever et tilsynelatende normalt liv i en amerikansk forstad. Det eneste han ønsker seg i livet er venner, og, skal det vise seg, å finne utav hva som skjedde da hans bestefar Abe ble drept.

Abe var en underlig bestefar som under hele Jacobs oppvekst fortalte ham om monstre, et underlig barnehjem han bodde på for å unnslippe krigen, og barn med spesielle evner. Etter hvert som Jacob vokser til blir han mer og mer skeptisk til bestefarens fortellinger.

Men da han en vakker dag drar for å besøke bestefaren og finner ham ute i skogen, drept av det som tilsynelatende er dyr, blir han fast bestemt på å avdekke sannheten om bestefarens liv. Søket leder ham til en øy utenfor kysten av Wales, for det meste bebodd av sauebønder, hvor all elektrisitet kommer fra dieselgeneratorer som slåes av klokken 22 hver dag. Der oppdager han ting som vil snu opp-ned på hans hittil uskyldige tilværelse.

Boken har fått flere oppfølgere, blant annet Hollow City og Library of Souls. Ingen av disse er oversatt til norsk ennå. Hvis du liker fantasy-litteratur, og kanskje spesielt nyskapende litteratur, vil du mest sannsynlig like denne boken. Den er allerede blitt en bestselger på New York Times sin liste i statene.

Anmeldelse!

Trouble in Trondheim ble anmeldt av ByMarlida, og fikk tre av fem stjerner. Jeg er så stolt!

I hope this is not the last we see of Kurt Hammer, because he is a main character I would love to continue to follow throughout more adventures!

– Ida Elise Østberg

Boken kan nå kjøpes hos Amazon, Smashwords, Kobo, og B&N!

Anmeldelse: Sønnen av Jo Nesbø

image

Dette er en virkelig god krimthriller. Den er også ganske brutal.
Den har fire mord pluss en torturscene, med varierende grad av intensitet.  Dette er ikke en bok for de som ikke liker den slags, med andre ord.
Men hvis du liker velskrevet, moderne krim, vil du sannsynligvis digge denne boken. Spesielt hvis du bor i Oslo eller aldri har vært der.
Jo Nesbø har mange gode beskrivelser av Oslo i denne boken, fra byens fine hoteller til områdene i øst hvor de narkomane holder til. Han har også gitt historien et variert utvalg av karakterer.
En ting jeg ikke likte var navnene. Mange er utypiske og urealistiske, som “Sonny”, “Rover” og “Ab”.
Når det er sagt er karakterene fortsatt interessante, som for eksempel hovedkarakteren Sonny som er en brutal morder men fortsatt sympatisk, rusarbeideren Martha som er veldig konfliktfylt og bruker lang tid på å innse at hun har falt for Sonny, og den kloke gamle politimannen Simon som viser seg å være veldig annerledes enn han først ser ut til.
Plottet er veldig godt snekret sammen, og vil holde deg i spenning slik en god krimthriller skal.

Review: Hail, Caesar

Først, en innrømmelse: jeg var aldri noen stor fan av Coen brødrene. Jeg så aldri noen av filmene deres bortsett fra Bridge of Spies (som jeg elsket!), The Big Lebowski (som var ok), og Oh Brother, Where Art Thou (som var midt på treet).

Jeg hadde ikke lest eller sett noe om denne filmen når jeg gikk for å se den, så jeg visste ikke hva jeg skulle forvente. Filmen begynner i antikkens Roma, hvor en romersk soldat, spilt av Baird Whitlock (George Clooney), leder en flokk med fanger tilbake til hovedstaden.

Snart kutter filmen ganske brått til et skriftemål i en katolsk kirke. Her møter vi filmens faktiske protagonist, Eddie Mannix (Josh Brolin). Han er en “fikser” som jobber for et filmstudio på 1950-tallet, og filmen fremstiller en dag i hans liv.

Ralph Fiennes as Laurence Laurentz

Ralph Fiennes as Laurence Laurentz

Problemer hoper seg opp nesten umiddelbart: Whitlock blir neddopet nesten umiddelbart og kidnappet av som viser seg å være en gjeng med manusforfattere som har blitt kommunister. De krever $100,000 i løsepenger fra studio.

DeeAnna Moran (Scarlett Johanson), enda en av studioets stjerner, har blitt gravid og vil ikke ta ansvar for barnet sitt mens filmen hennes er under produksjon.

Regissøren Laurence Laurentz (Ralph Fiennes) mangler en mannlig hovedrolleinnehaver for sin siste film. Med alle disse tingene som skjer på en gang og mere til blir resultatet et lystig kaos.

Det jeg likte best med denne filmen var dens scener fra filmer som kunne vært laget på 1950-tallet, komplett med dansene seilere, dykkende havfruer, levende musikk, og rodeo-cowboyer. Filmer lages ikke på denne måten mer, og denne filmen gir et forfriskende innblikk i hvordan filmer var på den tiden.

Skuespillet er nydelig, som man skulle kunne forvente fra ensembelet i denne filmen. Alt i alt er dette likevel virkelig Brolins film, og han jobber virkelig hardt for å få deg til å føle for for alle problemene han må fikse i løpet av denne filmen.

Jeg likte også godt musikken i denne filmen, som passende nok inneholder mye jazz og storband.

Hvis du liker periodefilmer, smarte komedier, klassisk Hollywood, og/eller filmer laget av Coen-brødrene vil du definitivt like denne.

Review: The Hateful Eight

When you go to see a movie directed by Quentin Tarantino, there are two things you can be sure of: plenty of gratuitous violence, and Samuel L. «Motherfucking» Jackson. But that doesn’t mean you know what you’re going to get.

When I saw this movie, I didn’t know anything about it except it featured mr. Jackson and that it was shot on 70mm film. As a director and script writer, Tarantino is like a fine wine: he always tastes the same, but gives you new flavors with every sip.

So it is with this movie: quite unlike anything Tarantino has done before, this movie is a chamber play set in a stagecoach and (primarily) a haberdashery.

Mr. Jackson plays a bounty hunter lost in the snow, who happens upon another bounty hunter riding in a stagecoach (played by Kurt Russell, another Tarantino alumni). John Ruth (Russell) has a prisoner, Daisy Domergue (played by Jennifer Jason Leigh) who is destined for the gallows.

Samuel L. Jackson as Marquis Warren.

Samuel L. Jackson as Marquis Warren.

Marquis Warren (Jackson) and John Ruth have met previously, and Ruth is aware that Warren has been a pen pall of president Lincoln. Because of this, Warren decides to let the doomed bounty hunter into his carriage, and the unlikely threesome make their way towards a haberdashery in the mountains.

Before too long, they run into another man lost in the snow – Chris Mannix (played by Walton Goggins, yet another Tarantino alumni). He purports to be the new sherriff of Red Rocks, the town on the other side of the mountains, the stagecoach’s final destination. Ruth doubts this, but nevertheless lets Mannix into the warmth, lest he be responsible for killing the new sheriff.

As the party reaches Sweet Minnie’s haberdashery, where they seek shelter, it turns out that the owner has left to visit her mother and left the place in charge of a Mexican, a Brit who claims to be the hangman of Red Rocks, a mysterious cowboy (played by Michael Madsen, yet another Tarantino alumni) and a southern general.

Neither Mannix nor the old general are particularily fond of black people, and Ruth is sceptical of all the people in the haberdashery. Needless to say, the plot develops into a Agatha Christie-esque thriller. In the end, Tarantino has managed to kill off most of his cast in the most brutal way possible. I was left wondering how he was going to pull off a satisfactory ending, but I was not disappointed.

Speaking of cast; Tarantino has managed to assemble some of Hollywood’s greatest actors for this movie. Though many are alumni, their characters all feel original and fresh and are played with such ferocity and thrilling charm that it’s impossible not to be impressed.

For the score, Tarantino has hired Ennio Morricone, and he does a splendid job of recreating the feeling of the old wild west, while not repeating his collaboration with Sergio Leone.

The film is shot on 70mm film, the widest format available, and the shots, colors and contrasts are all amazing. Cinematographer Robert Richardson has done a great job of capturing the raw spirit of the nature of the american  west.

As with every Tarantino film, I didn’t know quite what to expect when I went into the cinema. But I was not disappointed. This movie should be watched by anyone who likes Tarantino’s work and everyone who likes film in general.

Review: Moleskine Volant

For the past months, I’ve been writing on iPad for journalistic assignments, or on free journals from my university in my spare time.

But a couple of days ago, I realized that I’d forgotten to bring extra journals with me home, and that, thusly, I needed new ones.

After mulling for a bit too long in the store, I ended up buying a set of two Moleskine Volants, because it seemed like a good compromise between quality, number of pages and price.

image

If you don’t care about quality at all, then these are not for you. They are, frankly, way to expensive for that. However, if you want a journal that you can store in your backpack (large) or pocket (small) without worrying about wrecking them, these are for you.

They also come with enough pages (96, large and 82, small), so you won’t run out of pages in the foreseeable future.

As if that wasn’t enough, the first page has a sentence: “In case of loss, please return to:”, underneath which you can fill out your address and a specified amount as a reward. Neat!

Last but not least, the small version comes with detachable pages, and the large version comes with the last sixteen pages detachable. In case you should need it 🙂

One thing I found annoying was that the ridge of the journal was too stiff, making the first page hard to write on, but other than that, I totally love these journals.

Highly recommended!

© 2018 Mats Vederhus

Theme by Anders NorenUp ↑