Utdrag fra den nye romanen min

Honey Bee, come buzz in me. I ain’t seen you for so long. I need to feel you. I mean the real you – not the one described to me in song.

Madrugada

Kapittel tjue
Åttende oktober 2486

Like sikkert som at tunge snøflak fortsatte å falle nådeløst over Moskva, som kokain inn i neseboret til en av de mange jentene som for en stakket stund suger ensomheten ut av Moskvas forlatte sjeler, visste jeg at jeg måtte diskutere denne siste nye utviklingen i saken med noen.

Et kvarter på metroen senere gikk jeg av på Tverskaja. Den gamle metrostasjonen med sine overdådige bueganger opplyst av enorme lysekroner fylte meg alltid meg lengsel.
Idet jeg gikk ut og mot de små innsjøene her, kalt Patriarkens Dammer, flankert av sine rader av trær som i vintersesongen er pyntet med lys i alle regnbuens farger og benker hvor man ofte kan finne nyforelskede par som holder hverandre i hendene og kjærtegner hverandre, ble lengselen bare sterkere. Over meg fløy biler og busser frem og tilbake, uten anelse om hvorfor eller hvem som gikk der, langt under dem.

Etter noen minutters gange sto jeg foran en anonym brun dør med en ringeklokke ved siden av. Jeg trykket på ringeklokken – et par minutter senere ble jeg møtt av en asiatisk, av utseende, kyborg, med bryster som fylte vannballonger. Hun var kledd i en englehvit silkekjole.

«Er hun inne?» spurte jeg.
«Det vet du at hun er,» svarte hun udramatisk.
«Nei, jeg har faktisk ikke hatt tid til å sjekke,» svarte jeg ærlig.
«Kom ned og sett deg,» sa hun.

Jeg fulgte henne ned trappen, som for sesongen var dekorert med julelys. I bunnen av trappen, til venstre, satte jeg meg i en hvit skinnsofa og forsynte meg av karameller fra bordet foran meg. En TV på veggen reklamerte for selvrensende kondomer.
«Vent her,» sa hun, og gikk inn bak et skarlagensrødt forheng til venstre. Etter et par minutter kom de gående ut i høye hæler, en etter en. Alle var kledd kun i BH og g-streng, og stirret på meg med blikk som ikke avslørte i et eneste sekund hva slags inntrykk de fikk av meg. Som vanlig kom hun inn sist. Anna hadde ikke de største brystene eller det lengste håret, men hun hadde tatoveringer. Og et glimt i de grønne øynene sine som, første gang jeg hadde sett henne, med sitt ildrøde hår som lyste opp rommet som en drageflamme, fortalte meg at hun var det jeg så etter.

«Anna,» sa jeg.

Hun smilte, forsiktig. Både hun og jeg visste. Visste fra sekundet hun kom inn i rommet, at jeg kom til å velge henne, og ingen av de andre. Men jeg likte å ha det på denne måten, likte å ha muligheten til å velge, som om jeg fortalte henne at ingen av de andre vil være gode nok for meg, uansett – det vil alltid være deg.
«Vent her,» sa hun. Hun gikk tilbake bak forhenget og tok med seg toalettvesken sin. Deretter kom hun ut igjen og signaliserte at jeg skulle følge henne inn en lang, smal gang.
På hver side av gangen var det hvite dører. Hun gikk inn en dør merket 208 omtrent i midten av gangen og signaliserte at jeg skulle følge etter henne.

Rommet var lite, formet som en slags krypt, med buet tak og avlange vegger. Det var akkurat stort nok til en stor dobbeltseng uten dyne og pute, med noen knagger og et lite speil på den ene veggen. På hver side av sengen stod et lite nattbord. Over sengen var det festet en lampe til taket, formet som et hjerte. Det var den eneste lyskilden i rommet.

Jeg hang opp frakken min på knaggen på veggen, før jeg begynte å kle av meg.

«Det er en stund siden du har vært her,» sa hun.
«En uke og fire dager. Jeg har vært opptatt,» svarte jeg.
«Kan jeg spørre om hva,» spurte hun.
«Hva jeg har vært opptatt med,» rettet jeg.

Jeg hang skjorten min på knaggen, tok av meg buksen min og hang den også opp.

«Jeg blitt suspendert fra jobben min,» svarte jeg ærlig.
«Så du har kommet for å få trøst,» spurte hun og blunket til meg.
«Tja. Jeg har snublet over en interessant sak,» sa jeg og tok av meg bokseren min, før jeg la meg på magen på den store dobbeltsengen midt i rommet.

De første gangene pleide jeg å like å ligge på sengen og se på henne kle av seg, men jeg sluttet med det da jeg begynte å innbille meg at hun helst ville gjøre det uten å bli glodd på.

«Fortell meg mer,» sa hun idet hun gled over sengen som en eller annen rødhåret engel, klar til å fortrylle meg bort fra min egen ensomhet, lave selvtillit og Moskvas forfrosne gater av død og fordervelse i en time. Hun tok olje på hendene sine og begynte å massere føttene mine.

«En mann jeg har vært på leting etter dukket nettopp opp. Han hadde … tilsynelatende hengt seg fra en bro i nærheten av den Røde Plassen,» sa jeg.

Hun sluttet plutselig å massere meg. Uten at jeg kunne se henne føltes det ut som om hele henne plutselig hadde fryst til is. Jeg sukket, nesten umerkelig. Flere år i politiet hadde lært meg at ikke alle var like vant til å høre om død og drap som det jeg var. Men jeg ble likevel tatt på sengen, hver eneste forbannede gang, fordi jeg aldri klarte å se det komme.
Hun fortsatte å massere meg.

«Tilsynelatende?» spurte hun i en silkemyk stemme, som om hun ville forsøkte å utslette situasjonen som nettopp hadde utspilt seg.
«Vel, det som var rart – noen, enten han selv eller noen andre, hadde sprayet Morder på magen hans, skrevet i store, sorte bokstaver,» sa jeg.
«Så du er usikker på om han drepte seg selv eller ble drept?» spurte hun.
«Nettopp,» sa jeg.

Hun hadde begynt på den andre foten min. Hun kilte meg under fotbladet fordi hun visste at jeg elsket det. Jeg lo litt.

«Kan jeg spørre deg om noe?» spurte jeg.
«Vel, du har betalt for tiden min,» sa hun.
«Har du erfaring med fetisjer?» fortsatte jeg.
«Tja.»

Hun tenkte seg om.

«Jeg er ikke så glad i fetisjer. Noen av kundene mine vil at jeg skal suge føttene deres. Jeg lar dem … motvillig … suge føttene mine,» sa hun.
«Er det alt?» spurte jeg.
«Hvis du vil ha noen til å piske deg er det andre her som kan gjøre det. Jeg gjør ikke sånt,» sa hun mykt men bestemt.
«Jeg liker ikke fetisjer. Men tror du det er mulig at mannen som … døde … kunne ha sprayet seg selv?» spurte jeg.

Hun hadde kommet opp til leggene mine nå, og jobbet iherdig med å gni de sterke fingrene sine inn i dem.

«Fetisj er fetisj. Jeg kan ikke så mye om det, men jeg vet at folk ikke dreper hverandre for en fetisj,» svarte hun.

Jeg sa ingenting, og lot henne fortsette oppover ryggsøylen min, før hun til slutt gjorde seg ferdig med nakken og armene mine. Deretter lot hun de nakne brystene sine berøre ryggen min, fra nederst til øverst.

«Du kan snu deg,» hvisket hun i øret mitt.

Jeg lot leppene mine suge brystene hennes til tonene fra et gammelt norsk band. Madrugada, tror jeg de het.

Hun bøyde seg ned, bet meg i øreflippen min og begynte sakte men sikkert å bevege underkroppen sin taktfast opp og ned. Hun hadde tatovert en stor, sort panter på skulderen. Hver gang hun kom mot meg med taktfaste støt så den ut som om den holdt på å angripe meg.
Vi jobbet oss sakte men sikkert inn i en rytmisk dans, hvor det eneste som eksisterte var hennes stønn og min tunge pusting. Hennes røde ildtunge av hår danset vilt rundt meg nå, som om den hadde blitt manet frem av en sjaman med mord i blikket. Hun satte de grønne øynene i meg, og hver gang hun stirret på meg var det som om hun kunne se tvers gjennom sjelen min, og lese hver eneste tanke som hadde gått gjennom meg fra jeg ble født til dette øyeblikket. Våre sjeler smeltet sammen, ble til en tyktflytende masse av kåthet, ømhet og begjær som omslynget oss som en boble. Boblen ble større og større, vokste og vokste.
Til slutt sprakk den i en storm av sperm. Hun kom på skrittet mitt, jeg sprutet over brystene hennes, magen hennes, lårene hennes.

Litt senere lå vi omslynget midt på sengen, med lakenet under oss krøllet sammen til en svett bylt. Jeg kikket på skulderen hennes. I lyset fra lampen over sengen kunne jeg såvidt se noe som minnet om en identifikasjonskode. Jeg visste umiddelbart hva det var, og at den bare kunne ses ordentlig i infrarødt lys.

«Det er sant – jeg har aldri spurt deg før – dette er ikke din egentlige kropp, er det?» spurte jeg og stirret lengselsfullt inn i de grønne øynene hennes.

«Denne kroppen ble født i et av Lenin Industries sine laboratorier. Den har et par detaljer ved seg som jeg gjerne skulle hatt i min egentlige kropp, men jeg har ikke råd til å kjøpe kropp til privat bruk.»

«Har du noensinne brukt kroppen din på arbeid?» spurte jeg.
«Nei, aldri. Bare mine nærmeste vet hvordan jeg egentlig ser ut,» sa hun.
«Så kroppen din ligger på bakrommet et sted, på is?» spurte jeg.
«Noe sånt,» sa hun og plasserte en finger over leppene mine.

Hun kysset meg.

Jeg lukket øynene mine og henga meg til øyeblikket, fokusert på hver eneste bit av henne, som om jeg kunne suge sjelen hennes ut av kroppen hennes bare jeg fokuserte hardt nok.
Plutselig sperret jeg øynene opp og dyttet henne vekk. Hun så på meg som om jeg var blitt forhekset.

«Herregud. Hva om han skammet seg?» nesten skrek jeg.
«Hæ? Hva? Hvem?» spurte hun.
«Mannen som døde. Hva om han skammet seg og ville gjøre døden lettere å bære ved å hengi seg til fetisjen sin og proklamere for hele verden at han var en morder,» sa jeg.
«Hadde han en erigert penis?» spurte hun, like lett som om hun spurte hvor mye klokken var.
«Når du nevner det … ja, det hadde han,» sa jeg.