Så, jeg har sett den populære Netflix-serien “Tretten gode grunner”. Serien har fått mye kritikk fra lærere, foreldre og psykiatriske spesialister.
Denne artikkelen er ikke en kritikk, men et forsøk på å påpeke en fatal feil som ingen ser ut til å snakke om.
Ifølge New England Journal of Medicine er alt fra en tredjedel til 80% av alle selvmordsforsøk impulsive handlinger.
Dette betyr at selv om Hannah Bakers selvmord kan ha vært planlagt, er det svært lite sannsynlig at hun ville planlegge det så lenge det ville ta å spille inn tretten kassetter hvor hun beskriver hver grusomhet som hun har opplevd takket være sine medelever.
Da ville hun sannsynligvis ha grått seg i søvn, ikke begått selvmord. Mennesker har et overlevelsesinstinkt. For å overvinne det må man være veldig syk – det vil si at man opplever en psykologisk krise – eller påvirket av alkohol eller rusmidler.
Dette er det jeg prøver å si: Jeg har overlevd mange selvmordsforsøk. Selv om jeg bare kan snakke ut fra min egen erfaring, tror jeg det er trygt å si at når du går fra å være suicidal til å forsøke å ta ditt eget liv, er du langt forbi å skylde på andre mennesker. Du opplever en krise, slik at det eneste som betyr noe i hele universet er deg selv. Nærmere bestemt, det svarte hullet som finnes i deg. 24% av alle de som utførte nær dødelige selvmordsforsøk bestemte seg for å drepe seg selv mindre enn fem minutter før forsøket, og 70% tok avgjørelsen innen en time før forsøket. Disse statistikkene overlater ganske enkelt svært lite rom for den typen premeditasjon som eksisterer i Hannah Bakers sinn.
Er det et poeng med alt dette?
Mens de ting som Hannah Baker opplever, hver er som å strø salt i et sår, sier National Institute of Health i USA at 90% av alle de som gjennomfører et vellykket selvmord, har en eller annen form for diagnostisk psykisk lidelse. Med andre ord er såret allerede der. Dynamikken bak selvmord er forvirrende kompleks, og det er aldri en persons, eller til og med tretten personers feil. I verste fall kan hver person ha bidratt til en viss grad, men til syvende og sist viser statistikken at impulsiv beslutningstakelse og umiddelbare kriser spiller en mye større rolle.
Betyr det at folk bør slutte å bry seg om hverandre? Absolutt ikke! Hver positiv kommentar, uansett hvor liten, hvert smil og hvert genuine spørsmål bidrar til å minimere risikoen for at den aktuelle personen vil oppleve den slags krise som til slutt kan føre til selvmord. Om noe bør det være leksjonen som folk tar med seg fra “Tretten gode grunner”.
Be First to Comment