Betalte anmeldelser: tirade

For noen dager siden fikk jeg en epost fra innehaveren av denne bloggen. Samtalen som fulgte foregikk omtrent sånn her:

Innehaver:  Hei! Jeg har lyst til å anmelde boken din på bloggen min. Har du lyst til å betale meg 75$ for mine tjenester?

Meg: Eh, helst ikke. Jeg kan betalte deg 10$ nå, og 65$ senere. Det burde ikke være noe problem for deg hvis du tror på ditt eget produkt.

Innehaver: Jeg har gjort dette med forfattere før, og ikke én av dem holdt sin del av avtalen.  De fikk pengene sine tilbake og mer til, og likevel betalte de meg ikke.

På dette tidspunktet blir jeg skeptisk. Hvordan visste hun at forfattere “fikk pengene tilbake og mer til”? Klikk tilsvarer ikke salg. Samtalen fortsatte:

Meg: Greit, jeg antar det er greit at vi deler på risikoen. Jeg betaler deg 35$ nå og 35$ senere..

Innehaver: Det høres ut som en plan. Du betaler meg 35$ nå, og 35$ når jeg beviser at jeg har skrevet en anmeldelse, før jeg publiserer den.

Meg: Jeg tror ikke du forstår meg. Min risiko er at jeg ikke vil tjene inn igjen pengene på salg. Jeg tviler ikke på at du kommer til å skrive anmeldelsen. Jeg betaler deg 35$ når jeg har tjent 75$ på salg av bøker.

Jeg har ikke hørt fra henne siden. Poenget er – og jeg kan ikke tro at jeg må skrive dette på nytt:

Klikk og/eller sidevisninger tilsvarer ikke salg!

Jeg har ingen problemer med å betale 10$ eller rundt der for en anmeldelse nå og da, selv om de nesten aldri bringer noen fortjeneste (kanskje ett eller to salg). For det meste bygger de egoet mitt, selv om jeg foretrekker anmeldelser jeg ikke har betalt for (jeg har noen av dem også). Jeg er en forfatter, min jobb er ikke å være en finansiell rådgiver for meg selv.

Men, jeg er heller ikke dum. Hvis jeg skulle betalt 75$ for hver anmeldelse uten å forvente en avkastning på min investering ville jeg blitt ruinert.

Hvis du leser dette, og du er en bokblogger, trenger du å forstå at fra et økonomisk perspektiv er din anmeldelse  verdiløs hvis den ikke fører til salg. Noen av dere vil sikkert tenke “det er en hobby, du burde ikke forvente å tjene penger på den”.

Men akkurat det er problemet – det finnes millioner av ikke bare anmeldere, men utgivere, redaktører etc. som gjør alt de kan for å tjene penger på folks hobbyer. Og det er synd, fordi for hver genuine hobbyforfatter der ute, finnes det to til som har en hemmelig drøm om å nå New York Time’s  best seller list. Jeg kan si deg med én gang – du kommer deg ikke dit ved å betale for anmeldelser.

Interview with producer Oscar Boyson about Good Time

Noen ganger blir intervjuer bare ikke publisert. I dette tilfellet syntes jeg og kulturredaktøren at det var et bra intervju, men redaktøren syntes ikke det. Uansett, jeg så Good Time før den ble sluppet i Norge og jeg tok en prat med produsent Oscar Boyson about om filmen.

Oscar Boyson er produsenten av Good Time, en av filmene som presenteres på BIFF i år, med Robert Pattinson i hovedrollen.

-Jeg hadde en fantastisk opplevelse med å produsere denne filmen, forklarer Boyson. Den var vanskelig, utfordrende, lærerik og emosjonell, men først og fremst givende. Tingen med New York er at den har blitt en veldig imøtekommende by for filmskapere.

Oscar Boyson før premieren på Good Times Bilde: Saskia Lawaks

Oscar Boyson før premieren på Good Times Bilde: Saskia Lawaks

Boyson forklarer at det er større og større produksjoner som filmer der på grunn av skatteinsentiver og hvor imøtekommende byen har blitt. Men, sier han:

-Produksjoner med mindre penger blir presset til utkanten av byen. Hver film jeg har jobbet på har vært gradvis vanskeligere å lage enn den forrige. Det som skjer er nesten som diskriminering av filmproduksjoner.

Boyson tror at Good Time gir et perspektiv på Amerika i en tid da nesten to og en halv million mennesker er fengslet i landet.

– Jeg er ikke sikker på om man kan snakke om en beskjed, men jeg tror den gir et perspektiv. Den lar deg bestemme hva som er feil eller hvor samfunnet feiler.

Han forteller at det ikke bare handler om å være fengslet, men om hvor du er når du kommer ut fra fengsel.

-Hvis du har et kriminelt rulleblad i dette landet har du veldig få muligheter. Du kan for eksempel ikke stemme. Filmen viser oss en side av historien vi ikke alltid ser, og spør oss om å tenke på den.

Tilbake til ungdommen

Filmen får ham til å føle seg slik han gjorde da han var ung.

-Den fikk meg til å tenke på hvorfor jeg ville bli en filmskaper. Vi trenger flere filmer som ser ut som om de ble laget av en person og ikke en komité. Vi trenger å minne folk på hvorfor vi lager filmer.

I USA blir det vanskeligere og vanskeligere å få folk til å dra på kino, forklarer Boyson.

-Det blir vanskeligere og vanskeligere å få folk til å sitte i kinomørket med tilfeldige fremmede når vi har laget en forventning om at du kan se filmer på telefonen og datamaskinen din.

Alltid vanskelig

“Det er alltid vanskelig,” sukker Boyson på spørsmål om filmen var vanskelig å finansiere.

-Det spiller ingen rolle hvor mye penger du har, det vil alltid være vanskelig. Hvis ikke gjør du noe galt, fordi du vil alltid få den til å se ut som om den kostet mer enn det den egentlig gjorde. Robert Pattinson er en stjerne og han ville få denne filmen produsert koste hva det koste ville. Vi produsenter vil bare lage ting hele tiden. Når noen som Rob blir involvert gjør det alt mye lettere.

Good Time har premiere den sjette oktober på Bergen Kino. Du kan lese anmeldelsen i siste utgave av STOFF!

Tretten gode grunners fatale feil

Thirteen Reasons Why

Thirteen Reasons Why

Så, jeg har sett den populære Netflix-serien “Tretten gode grunner”. Serien har fått mye kritikk fra lærere, foreldre og psykiatriske spesialister.

Denne artikkelen er ikke en kritikk, men et forsøk på å påpeke en fatal feil som ingen ser ut til å snakke om.
Ifølge New England Journal of Medicine er alt fra en tredjedel til 80% av alle selvmordsforsøk impulsive handlinger.
Dette betyr at selv om Hannah Bakers selvmord kan ha vært planlagt, er det svært lite sannsynlig at hun ville planlegge det så lenge det ville ta å spille inn tretten kassetter hvor hun beskriver hver grusomhet som hun har opplevd takket være sine medelever.
Da ville hun sannsynligvis ha grått seg i søvn, ikke begått selvmord. Mennesker har et overlevelsesinstinkt. For å overvinne det må man være veldig syk – det vil si at man opplever en psykologisk krise – eller påvirket av alkohol eller rusmidler.

Dette er det jeg prøver å si: Jeg har overlevd mange selvmordsforsøk. Selv om jeg bare kan snakke ut fra min egen erfaring, tror jeg det er trygt å si at når du går fra å være suicidal til å forsøke å ta ditt eget liv, er du langt forbi å skylde på andre mennesker. Du opplever en krise, slik at det eneste som betyr noe i hele universet er deg selv. Nærmere bestemt, det svarte hullet som finnes i deg. 24% av alle de som utførte nær dødelige selvmordsforsøk bestemte seg for å drepe seg selv mindre enn fem minutter før forsøket, og 70% tok avgjørelsen innen en time før forsøket. Disse statistikkene overlater ganske enkelt svært lite rom for den typen premeditasjon som eksisterer i Hannah Bakers sinn.
Er det et poeng med alt dette?

Mens de ting som Hannah Baker opplever, hver er som å strø salt i et sår, sier National Institute of Health i USA at 90% av alle de som gjennomfører et vellykket selvmord, har en eller annen form for diagnostisk psykisk lidelse. Med andre ord er såret allerede der. Dynamikken bak selvmord er forvirrende kompleks, og det er aldri en persons, eller til og med tretten personers feil. I verste fall kan hver person ha bidratt til en viss grad, men til syvende og sist viser statistikken at impulsiv beslutningstakelse og umiddelbare kriser spiller en mye større rolle.

Betyr det at folk bør slutte å bry seg om hverandre? Absolutt ikke! Hver positiv kommentar, uansett hvor liten, hvert smil og hvert genuine spørsmål bidrar til å minimere risikoen for at den aktuelle personen vil oppleve den slags krise som til slutt kan føre til selvmord. Om noe bør det være leksjonen som folk tar med seg fra “Tretten gode grunner”.

People are adding “And then the murders began” to famous book openings

There’s a rule called “Laidlaw’s rule”, which basically states that any book will be better if the second sentence is “And then the murders began”.
People have started using this to hillarious effect! 😀

Here are some awesome examples:

 

 

 

 

Mitt møte med John Hart!

I dag var jeg heldig nok til å kunne få oppleve John Hart, prisvinnende forfatter av bøker som Syndenes forlatelse og Ved elven på mitt lokale bibliotek i Bergen.

Det var en magisk opplevelse. Han snakket mye om hvor han får inspirasjon fra og hvordan han skaper karakterene sine. Men det jeg vil trekke frem for dere, kjære lesere, er tipsene han gav meg som en begynnende forfatter. Forhåpentligvis kan flere enn meg dra nytte av disse tipsene.

Jeg kan bare snakke til (sic) min egen erfaring, men jeg tror at dette kan være en universell ting.

Verden er full av folk som vil fortelle deg at du ikke kan gjøre det. Min mor sa bokstavelig talt “ikke kast bort tiden din, du vil aldri bli publisert.” Dette var etter at hun leste mine første to upubliserte romaner. Kanskje hun er inne på noe! Men jeg kan ikke høre på henne; Jeg ville ha stoppet.

Hadde jeg lyttet til alle agentene som forkastet min første roman eller min andre, ville jeg ha stoppet. Hadde jeg lyttet til kirurgen som hadde hørt at jeg hadde sluttet i jobben min for å skrive min tredje roman, som tilsnakket meg i en kaffebar, stakk meg i brystet, og sa “Hvem faen tror du at du er – den neste John Grisham,” ville jeg ha stoppet.

Så tror jeg det er mange årsaker til dette. Jeg mener, folk går bort fra sine ambisjoner hele tiden, jeg mener, det er bare en hard verden. Hvis de ser deg gå bort fra dine, så kanskje de føler seg bedre i forhold til sine beslutninger. Hvis du blir den neste Jo Nesbø, så kanskje de ikke skulle ha gått bort fra sine drømmer.

Så, det er bare slik verden fungerer – det finnes slike folk der ute. Du må finne mennesker som forstår hva du prøver å gjøre, og vil være støttende.

Men – være forsiktig med folk du ber om å lese manuskriptet. Jeg skal fortelle deg dette fra min egen erfaring – det er ingen skapning som er så usikker som en upublisert forfatter. Jeg sier ikke at det er deg, men det var meg. Hvis du leter etter noen som kan lese manuskriptet, kommer det til å være noen du stoler på – selvsagt.

Hvis de forteller deg at det er strålende, kommer du sannsynligvis til å tenke at de er snille og ikke tro på dem. Hvis de forteller deg det er fryktelig, kommer du til å bli knust, og du vil aldri skrive igjen. Det er veldig, veldig vanskelig å finne den rette leseren – noen som du stoler på, og som kan levere en tilbakemelding på en ærlig, omsorgsfull måte. Jeg var heldig i at min kone er flott sånn. Og hvis jeg lykkes, er det flott for oss begge, så hun er veldig i stand til å være ærlig.

Så jeg tror det ville vært mine to råd. Verden er full av forfattere som vil si “ta klasser, bli med på workshops” – jeg har aldri gjort noe av det, så jeg kan ikke snakke om det. Jeg tror at det finnes utallige nybegynner-feil som hindrer deg i å bli publisert – ikke deg spesielt – det er veldig viktig å lære hva nybegynner-feil er. Jeg vet ikke på hvilket nivå du skriver, men jeg har lest noen bøker. Bare “Hvordan unngå passiv stemme”, “Hvordan vise, ikke fortelle,” du vet, riktig bruk av visse typer tegnsetting, slik at jeg er i stand til å presentere et manuskript som ser ut som om det er skrevet med mål og mening.

Fordi utgivere og agenter er veldig, veldig opptatt, er de er veldig, veldig bortskjemte fordi de er oversvømte med manuskripter. De er så opptatt med de som de allerede har som fungerer, folk som selger, arbeider på neste bok og trenger forskjellige ting. Dermed er det vanskelig å finne tid til å holde liv i de nye stemmene. Så må du være veldig forsiktig med å ikke forhaste manuskriptet ut av døren.

Og la meg gi deg en personlig anekdote: så, den første romanen mislyktes, den andre romanen mislyktes, det var min tredje som ble publisert. Og dette er en nybeginner-feil, og dette er hvor ivrig jeg var. Husker du jeg snakket om at utrygghet? Det jeg ønsket var validering – jeg ville at noen i bransjen skulle si “du ikke var dum som gjorde dette en tredje gang.” Så jeg tror jeg var omtrent ti sider fra å fullføre boka, da jeg bare på slump mailet en agent det første kapittelet, og tenkte “vel jeg vil høre tilbake om kanskje seks uker.”

Vel fikk jeg en e-post samme natt fra hennes assistent som skrev  “Heidi elsker virkelig dette, hvorfor sender du ikke resten av manuskriptet?” Jeg var ikke ferdig med boken! Så jeg skrev som en gal de neste par dagene. Men da jeg sendte den avgårde, hadde jeg ikke redigert. Og så ble jeg avvist. Jeg ble avvist og avvist og forkastet. I ni måneder ble jeg avvist, før jeg endelig gjorde det jeg skulle ha gjort i første omgang, som var å gå tilbake. Jeg hadde gjort det gjennom alle disse avslagene – i ni måneder, hadde jeg ikke sett på manuskriptet. Jeg gikk tilbake og leste det med litt perspektiv, og jeg så alle de problemene som var åpenbare for alle som sa nei. Plott-hull, klein dialog, overflødige avsnitt. Og jeg fikset det!

Tre måneder med omskrivninger, jeg sendte det ut, og den første agenten som så det ville representere meg. Så forstår at, ja, det er mange agenter og utgivere der ute, men du får bare én mulighet til å gjøre et godt førsteinntrykk, så ikke ødelegg godt arbeid ved å forhaste deg. Det er veldig fristende.

Jeg håper det hjelper!

Tredje kapittel fra Mord i Lima

– Du skjøt mange menn?

Anastasia var hvit i ansiktet.

– Det va forsidesak i aill dæm store avvisan. Men du e jo … hviterusser, e du itj? Uansætt, dæm dræpt kona og barnet mett. Æ va heilt ute av mett eget skinn. Mesta jobben i Kripos, men blei itj dømt før drap blant anna fordi dæm hadd våpen og holdt på å klargjør det største partiet med kokain i Norges historie. Men æ skull sjølsagt ha tilkalt forstærkninga. Heldigvis fekk æ mæ jobb som journalist i etterkant.

– Du gjorde det rette, sa Petter. Uten deg hadde vi kanskje fått en generasjon med kokainavhengige unge voksne nordmenn.

– Takk, sa Kurt og smilte unnskyldende.

– Takk, Kurt, for den gripende historien. No, mine vænna, mens vi venta på at maten ska bli servert, vil æ vis dokk grunnen te at æ invitert dokk hit i kveill, skjøt John inn.

Han trykket på en knapp under bordet, og sakte men sikkert materialiserte det seg en videoskjerm som gled ned fra taket tilhørende restauranten ved siden av verandaen de satt på.

Da den var helt nede snudde John seg selv og stolen mot skjermen og tok opp mobilen sin, en Samsung Galaxy Beam i8530.

– Kurt, Rebecca, snu dokk, dette vil dokk itj gå glipp a!

Begge snudde seg idet John la mobilen på bordflaten og startet en innebygd prosjektor.

– Ka e det der?

På skjermen åpenbarte det seg et rom i en gråhvit fargepalett.

– Dette, mine vænna, e et brann-, skudd-, og bombesikkert oppbevaringsrom i huset mett. Akkurat no har det kun to ting i sæ: malerian æ nættopp har skaffa mæ, Autumn in Bavaria og Several Circles.

John trykket på skjermen til mobilen, og Kurt la merke til at når han gjorde det begynte kameraet i rommet å bevege seg. Snart hadde det zoomet inn på et maleri som forestilte noe som så ut som en allé omkranset av trær. Den ledet til noe som så ut som et kirkespir langt borte.

– Herregud, utbrøt Petter. Hvor mye kostet dette deg igjen?

– Ca. 206 milliona. Men det veit du jo allerede …

Petter sukket.

– Kan fortsatt ikke tro at du fikk Autumn in Bavaria så billig …

Kurt snudde seg mot Petter.

– Læs du itj avisa? Aftenbladet skreiv nættopp ein sak om at salgsprisen va rekordhøg.

John smilte skjevt.

– Æ kom vel itj akkurat godt ut av den saka …

Petter fnøs.

– Jeg kunne ha betalt det dobbelte om jeg ikke var opptatt den helgen.

– Så, så, sa Anastasia og klappet Petter på ryggen. Du kan gjøre det neste gang.

Akkurat da kom Hugo Friis ut av restaurant-bygningen ved siden av dem med to dype tallerkener.

– Første rett, annonserte han. Nordnorsk feskesuppe!

Samtlige øyne rundt bordet vendte seg mot ham idet han plasserte tallerkenene foran Kurt og John.

– Bon appétit, sa han.

– Is that fish soup, bemerket Rebecca.

– Yes, it is, svarte Kurt.

– Ser himmelsk ut, svarte Rebecca.

Da alle hadde spist fiskesuppen, snudde John seg igjen og rettet alles oppmerksomhet mot skjermen på ny.

– Som dokk sikkert veit kjøpt æ også et anna maleri, næmlig Ceveral Circles. Igjen trykket han på mobilen, og snart hadde det dukket opp et nytt maleri på skjermen.

Rebecca gispet.

– Det er nydelig!

Bildet forestilte flere sirkler i forskjellige størrelser på en matt bakgrunn.

– Det er enda mer nydelig i verkeligheita, svarte John. Det minn mæ om verdensrommet.

– Skal ikke Kandinskij ha sagt at det var favorittmaleriet hans, undret Anastasia.

Petter nikket ivrig.

– Det stemmer, kjære. Han klarte aldri å overgå det senere i livet, mente han.

– Så, sa Karl Homme og tittet på John med et lurt smil om munnen. En fugl fortalte meg at du hadde kjøpt Casa de Aliaga fra Aliaga-familien og bor der nå?

John så forbløffet på Karl Homme.

– Hvordan visste du det?

– Jeg har mine kilder. Det er jo ganske trist for Limas mange turister, men desto bedre for meg.

Karl gliste.

– Jeg hadde nemlig tenkt å dedikere et kapittel i min nye bok til det. Nå kommer boken min til å bli enda mer populær. Ja, for jeg får vel komme på besøk, John?

John sukket, men smilte skjevt.

– Selvsagt får du det.

Karl smilte.

– Takker og bukker! For dere som ikke vet det er Casa de Aliaga det tidligere huset til general Jerónimo Aliaga, skjenket ham av selveste Fransisco Pizarro, slik at de kunne være naboer. Aliaga var Pizarros mest betrodde general. Han var blant annet med under eksekusjonen av Athahualpha, den siste Azteker-kongen. Står sverdet i huset ennå, John?

John smilte skjevt.

– Ingenting unnslipper deg, gjør det vel? Sverdet var ett av klenodiene som familien dessverre insisterte på å beholde. For så vidt forståelig, i og med at det er over fire hundre år gammelt.

*

– Skal vi gå te toppen av pyramidan? John tørket seg fornøyd om munnen med en serviett.

– Høres ut som en god idé, sa Kurt og la fra seg teskjeen han hadde i hånden.

Vanligvis var Tiramisu noe av det beste Kurt visste om, men akkurat nå var han så mett etter en dobbel porsjon Ceviche at det lå en halvspist Tiramisu igjen på tallerkenen hans.

– Enig, sa Karl Homme. La oss gå, erklærte han og reiste seg umiddelbart fra stolen.

– Jeg er gammel og sliten, og orker ikke gå dit. Men jeg kan gjerne bli med rundt på området ellers, erklærte Rebecca.

John smilte.

– Det går greit, jeg kan plukke deg opp etterpå.

– Så fascinerende, sa Anastasia. Kan man se utover hele byen?

– Vel, deler av den, i alle fall, sa John.

Kurt tok opp en sigarett fra brystlommen sin og tente den, før han reiste seg fra stolen og hang seg på det lille toget av mennesker som var begynt å bevege seg i retning pyramidene, ledet an av John Fredly.

– Kor lang tid tok det å bygg dæm her, spurte Kurt idet de var halvveis oppe på den største pyramiden.

– Det e det faktisk ingen som veit, svarte John.

– Her ofra dæm unge kvinnfolk og babya te havguden sin, sa John og pekte mot en rekke skyskrapere i horisonten da de hadde nådd toppen.

Idet John hadde kommet seg på toppen av pyramiden satte Anastasia i et hyl.

– Ka e det, spurte Kurt, som fortsatt hadde noen meter igjen å gå før han nådde toppen.

Pass deg, skrek Petter idet John kom mot Kurt i en rasende fart med ryggen først. Han holdt hendene mot strupen og landet i armene på Kurt med en slik fart at de holdt på å falle begge to.

Idet ansiktene til Petter og Karl dukket opp fra toppen av pyramiden hadde Kurt lagt fra seg John Fredly og stod over ham med et bekymret uttrykk i ansiktet.

– Går det bra der nede, spurte Petter og Karl i kor.

– Han e skutt i brystet, sa Kurt. Han va død når han landa hos mæ.

Et par timer senere satt Kurt Hammer i en mørk glassbygning i General Vidal gate nummer 250, nærmere bestemt på et hvitkalket avhørsrom. To unge politioffiserer med sorte capser trukket langt ned i pannen satt på andre siden av et lite bord, med en mikrofon foran seg. Fordi Kurt ikke kunne stort mer enn turist-spansk hadde den lokale politistasjonen brukt nærmere en time på å finne en offiser som kunne stort mer enn barneskoleengelsk.

Til slutt hadde de funnet en som så ut som om hun knapt var ferdig med politihøgskolen. Nå stod hun i et hjørne og simultanoversatte den pågående samtalen. Hun så på dem med trette, litt trekantede peruvianske øyne.

– … hva er det som får deg til å tro han er skutt, herr Hammer?

– Det faktum at han har et kulehull gjennom brystet?

– … så hvorfor var han da død når han landet i armene dine?

– Det e itj min oppgave å finn ut av. Men ‘n holdt sæ som sagt te halsen da ‘n traff mæ.

– Javel, señor Hammer. Det var alt for nå. De kan gå, men kan ikke forlate landet før de er sjekket ut av saken.

– Hadd itj nå plana om det, sjø.

– Señorita Lopez kan følge dem ut.

Kurt reiste seg, tok ut en sigarett fra brystlommen og satte den i munnen før han gikk bort til den unge damen i hjørnet.

– Unnskyld, men det er ikke lov til å røyke her inne, señor Hammer.

Kurt bare nikket til svar og gikk ut av døren. Bak seg kunne han høre et resignert sukk idet den unge damen som knapt nådde ham til halsen lukket døren bak ham.

Da Kurt stod ute på gaten kikket han på klokken idet en svart taxi med gule og svarte firkanter på siden stoppet for å plukke ham opp. Klokken hadde bikket to.

Idet Kurt entret den hvitmalte resepsjonen ble han møtt av en trøtt franskmann med dreads som satt bak disken.

– Kurt! Hvor har du vært? Ikke på vannvogna igjen, vel?

– Hos politiet.

Franskmannen presenterte seg til Kurt, da han ankom, som Jean Luc. Nå himlet han med øynene.

– Haha, veldig morsomt.

Kurt var for sliten til å forklare nærmere, så han forlot resepsjonen til fordel for rommet sitt. Da han hadde låst seg inn i det røde rommet satte han seg ned på kanten av dobbeltsengen og begynte å kle av seg. Den lyseblå hawaiiskjorten og jeansene han hadde på seg la han i en pen haug på gulvet ved siden av sengen.

Til slutt la Kurt hodet på puten, vel vitende om at han ikke kom til å få sove.

Andre kapittel fra Mord i Lima

Auksjon satte ny rekord

Av Felicia Alvdal og Frank Hansen

Maleriene Several Circles og Autumn in Bavaria av den russiske kunstneren Vasilij Kandinskij (1866 – 1944) ble i helgen solgt for henholdsvis 15 og 18,9 millioner pund hos auksjonshuset Sotheby’s i London.

– Kandinskij er en veldig populær kunstner, og jeg forventet at disse kom til å bli solgt for mye. Likevel er vi overveldet over resultatet, sa auksjonarius David Bennett til NTB i helgen.

Rekord

Den forrige rekorden for et maleri var på 11 millioner pund, og ble slått av salget av Several Circles. Denne rekorden ble så slått igjen ved salget av Autumn in Bavaria. På slutten av budrundene stod kampen mellom en ukjent russisk kjøper og den norske skatteflyktningen John Fredly.

Fredlys pressetalsmann Hans Eriksen uttalte til NTB;

– John Fredly har vært interessert i kunst hele livet, og Kandinskij er hans favorittkunstner. At prisen han betalte for disse verkene er rekordhøy er bare en fotnote i den store sammenhengen.

Usikker

På spørsmål om Fredly kunne tenke seg å låne ut maleriene til et museum for å dele verkene med et større publikum, svarte han;

– Dette er noe han ikke har tatt stilling til ennå. Det er ikke umulig at det vil skje i fremtiden, men da blir det nok et peruviansk museum i Lima, hvor han bor.

Den russiske kjøperen ville ikke la seg identifisere, men sa via sin pressetalsmann;

– Vi er veldig skuffet over resultatet. Kandinskij er en del av russisk nasjonalhistorie, og hører ikke hjemme i Sør-Amerika. Vi er villige til å betale Fredly det dobbelte av kjøpsprisen over ti år om han vil selge, og har informert ham om dette.

Ikke aktuelt

For Fredly, på sin side, er dette uaktuelt.

– Fredly kommer til å oppbevare maleriene i sitt hjem i Lima, Peru i den nærmeste fremtid, hvor han vil nyte dem sammen med familie og gjester, avsluttet Eriksen.

Min nye bok – Mord i Lima

Murder in Lima - Cover

Murder in Lima – Cover

Min nye book har vært på trappene siden i sommer, og kan endelig vises for verden! 😀

Som vanlig har janielescueta gjort en fabelaktig jobb med omslaget – han overgikk mine forventninger på alle mulige måter. Hvis du ser etter en omslagsdesigner bør han være et opplagt valg.

Med det ute av verden er jeg stolt av å kunne presentere prologen for den nye boken. Jeg håper du vil like den! 😀

En svart Mercedes Maybach Pullman stoppet opp utenfor 34-35 New Bond Street, London. Den kremhvite marmorfasaden med to utstillingsvinduer i første etasje huset et av de mest fasjonable auksjonsfirmaene i London.

Fra mellom andre og tredje etasje glinset gullbokstavene som utgjorde navnet «Sotheby’s» i regnet. En mann iført sort bowlerhatt og frakk steg ut fra førersetet, lukket døren bak seg og gikk med bestemte skritt til den bakerste døren som befant seg nesten fem meter bak den fremste. Idet han åpnet den, bukket han og sa «Velkommen, sir!»

– Takk!

Mannen som svarte og gikk ut av bilen var lysebrun i huden, og hadde sort, krøllete hår som lå i en pen bunt på toppen av hodet. Han var iført en lysebrun lærjakke under hvis han bar en mørkeblå pologenser og en oransje t-skjorte.

Rundt halsen hadde han et grønt bomullsskjerf som stod i sterk kontrast til brillene med sort innfatning han bar helt ytterst på nesen.

Idet han ankom de sorte staselige dørene med gullhåndtak som utgjorde inngangen til Sotheby’s auksjonshus ble han møtt av en høyreist mann iført sort frakk og flosshatt.

– Vennligst skynd dem, sir, sa han med perfekt cockney-aksent. «Auksjonen begynner om fem minutter!»

– Takk, svarte mannen med det grønne skjerfet. Jeg regner med at jeg har et reservert sete?

– Selvfølgelig, svarte den høyreiste og åpnet en av de sorte dørene. «Velkommen skal du være!»

Anmeldelse: Hollow City (Spøkelsesbyen)

“Look!” Enoch shouted, standing up in the boat next to ours. “It’s disappearing!”

A spectral fog enshrouded the island, blanking it from view, and we broke from rowing to watch it fade. “Say goodbye to our island,” Emma said, standing and removing her big hat. “We may never see it again.”

“Farewell, island,” said Hugh.

“You were so good to us.”

Horace set his oar down and waved.  “Goodbye, house. I shall miss all your rooms and gardens, but most of all I shall miss my bed.”

“So long, loop,” Olive sniffled. “Thank you for keeping us safe all these years.”

“Good years,” said Bronwyn. “The best I’ve known.”

Cover of the book

Cover of the book “Hollow City” by Ransom Riggs.

I den andre boken i serien om Miss Peregrine og hennes særegne barn, får forfatteren Ransom Riggs ungene til å forlate sin trygge øy i jakten på deres verge.

Boken er mye mørkere enn den første enkelte steder, Jacobs forhold til Emma er mye mer solid enn i den første boken, og Jacob finner ut mye mer om hvem han er i denne boken.

Denne boke introduserer og hovedskurken i serien, Caul. Han er like ekkel og avskyelig som du kan forvente hvis du leste den første boken. Boken har mye mer av det som gjorde den første boken bra: særegenhet, bilder, action og spenning.

Kort sagt, hvis du likte den første, vil du like denne. Hvis du elsket den første, vil du sluke denne!

Denne boken er oversatt til norsk som Spøkelsesbyen.

Godt gjennomført debutroman

1200x630bf

Skyggejakten av Jørgen Jæger er en kriminalroman om politimannen Ole Vik. Det er den første boken om politimannen, og den kom ut i 2003.

Boken dreier seg om en sak hvor den paranoide og schizofrene skraphandleren Ingolf Holgersen tilsynelatende har drept sin egen hushjelp.

På grunn av tilstanden hans er det vanskelig, for ikke å si umulig, å bevise hva som har skjedd, og Ole Vik har en spennende sak foran seg. Saken skal vise seg å kaste mistanke på ansatte i hans egen stab, noe som får Vik til å begynne å tvile på hvem han omgir seg med.

Selv om jeg personlig savner litt action i denne boken, har Jørgen Jæger gjort en gjennomført jobb og har klart å skape et godt krimdrama.

Jeg har litt problemer med å identifisere meg med Ole Vik, fordi han er mye eldre enn meg, men på tross av dette hang jeg med helt til slutten av dette mysteriet.

Karakterbyggingen er god, og det er lett å sette seg inn i psykologien til de ulike karakterene. Ting som trekker ned er Jægers fortellerstil, som ofte er litt saktegående og preget av et godt voksent språk (to ord han bruker mye er «nyfiken(t)» og «myndig»).

Men alt i alt kan denne boken anbefales til folk som liker nordisk krimlitteratur.

« Older posts

© 2018 Mats Vederhus

Theme by Anders NorenUp ↑